Klima er et alvorlig tema. Unge mennesker tar sine liv på grunn av det de leser og hører om klima. Det var grunnen til at jeg kritiserte avisoppslagene om Antarktis. I høst kom et nytt skrekkens eksempel på en verdiløs artikkel.
Artikkelen starter med å påstå at «Life on the planet is under siege». Biologene (fra Oxford) begrunner artikkelen, som ble godkjent for publisering én uke (sic) etter at den var mottatt, med at de ønsker å fortelle «the truth (sic) about the crises we face in simple and direct terms. The truth is that we are shocked by the ferocity of the extreme weather events in 2023».
Dette er formuleringer som ikke hører hjemme i et vitenskapelig tidsskrift. Eller rapporter skrevet av fagfolk. Derfor finner vi ikke denne type formuleringer i fagrapportene som FNs klimarapport publiserer. Det står ikke noe om at vi har klimakrise, eller at vi er på vei mot en.
Grunnen til at jeg kritiserer Klimapanelets (IPCC) fagrapporter, er at jeg tar Karl Poppers oppfordring til akademikerne om å forsøke «å ta livet av (etablerte) teorier før de tar livet av oss». Rapportene til FNs klimapanel blir nemlig brukt som argument for å omstille verdens energiproduksjon i et tempo som setter energisikkerheten i fare.
Sigmund Hanslien er imidlertid mest opptatt av å fortsette diskusjonen om Antarktis. Han har noen gode faglige poeng, men tar feil når han tror at jeg ikke vet forskjellen på «surface mass balance» og den «totale massebalansen». NASA har en god forklaring på dette og som jeg er kjent med:
«Surface mass balance is the difference between the precipitation (rain and snow) that has accumulated on the upper surfaces of glaciers and ice sheets and what has been lost due to melt and eventual runoff and evaporation. It does not include ice lost in the lower margins due to calving and thinning from contact with warm ocean waters. The surface mass balance defines the net mass gain or loss of the ice in contact with the atmosphere only.»
Satellittene man fikk for 50 år siden måler utvekslingen (massetapet) mellom isen og atmosfæren ved å se etter høydevariasjoner på landisen og is som delvis ligger på land slik «Dommedagsbreen» gjør (derfor er den i stor grad et dynamisk problem). Det er denne variasjonen som betyr noe for havnivået. Satellitter kan også måle om havisen har blitt tykkere eller tynnere, men det spiller ingen rolle for havnivået.
Den totale fluksen av is ut i havet bestemmes i all hovedsak av tykkelsen på landisen og isens temperatur (den bestemmer viskositeten). Det som bestemmer havnivået fremover, vil være styrt av hvordan isen som ligger på land i Antarktis vil endre seg.
Selv om det på et overordnet plan virker enkelt, er de fysiske prosessene kompliserte. Ekspertene i FNs klimapanel har en omfattende gjennomgang av litteraturen (kapittel 9, AR6, WG1, 2021). Selv om de konkluderer med at det er mest sannsynlig at Antarktis vil bidra til økt havnivå (men ikke 1,8 meter), er de tydelige på at det er stor usikkerhet knyttet til hva som vil skje med landisen i Antarktis i en varmere verden.
Jeg er ikke i stand til å gå inn i en faglig debatt om hvordan isen i Antarktis vil oppføre seg fremover. Jeg har imidlertid oppdaget flere svakheter i klimamodellene som FNs klimapanel støtter seg på – noe jeg har gjort rede for i flere innlegg i geoforskning.no.
Det er riktig at min kjepphest har vært temperatur-effekten av at det har blitt mer vanndamp hovedsakelig fordi det har blitt mer CO2 i atmosfæren. Det er ingen tvil om at CO2 er en drivhusgass, og det er riktig, som Hanslien fremhever, at IPCC har skrevet at vanndamp er en viktig drivhusgass som det blir mer av når temperaturen stiger. De skriver også at:
“Water vapour is the most abundant radiatively active gas, accounting for about 75% of the terrestrial greenhouse effect, …” (AR& WG1, 2021, avsnitt 1.3.3).
Poenget mitt er at til tross for det, så oppgir FNs klimapanel ikke hvor mye økning i luftens innhold av vanndamp betyr for temperaturøkningen – slik de gjør for CO2 (opp cirka 1 °C). Jeg har utfordret våre hjemlige klimaforskere på det, men har ikke fått noe svar.
Det er imidlertid åpenbart at IPCC har bakt inn effekten av vanndamp ettersom de oppgir at en dobling av CO2 i forhold til 1850-nivået (280 ppm) isolert sett vil gi en temperaturøkning på 1 °C. Da kan ikke en økning på 50 prosent gjøre det.
Jeg tror jeg forstår hvorfor Klimapanelet ikke synliggjør temperatur-effekten av mer vanndamp. Man legger til grunn at det blir mer av den dersom det blir varmere. Ekspertene i FNs klimapanel har i alle fall ikke tatt konsekvensen av at lufta kan bli tilført ekstra vanndamp fra trær med den temperaturen som er. Det er mulig fordi luften nær bakken (de laveste 1-2 km) er ikke mettet på vanndamp.Og landjorda har blitt betydelig grønnere bla. fordi CO2 stimulerer fotosyntesen. FNs klimapanel ser ikke på vanndampen som en klimapådriver («forcing» – slik CO2 er det).
De legger nemlig til grunn at 90 prosent av den økte luftfuktigheten (i snitt cirka 7 prosent) kommer fra økt fordamping fra havets overflate – som har blitt rundt 0,8 °C varmere. Mer vanndamp fra havet kan imidlertid ikke være hele forklaringen på hvorfor nedbøren/fuktigheten har økt mer over landjorda enn over havet, og hvorfor det regner mer flere hundre mil fra kysten. Vanndampen har nemlig kun 9 dagers oppholdstid i luften og vil derfor falle ned 50-100 mil fra kysten.
Det er skogen som sørger for den videre transporten av vanndamp. Det viser seg nemlig at skog suger fuktig luft inn fra havet. Skog av en viss størrelse kan med andre ord styre både retningen og styrken på vinden på en måte som overstyrer temperaturdrevet vind.
Mekanismen, omtalt som «The biotic pump», ble oppdaget av to russiske kjernefysikere i 2007 – se her (Figur 2). Mer CO2 i lufta har gjort at den biotiske pumpen har blitt kraftigere og det kan forklare hvorfor det også regner mer i de indre delene av kontinentene (med mye skog).
I Wikipedia omtales teorien som et nytt paradigme:
«The theory represents a paradigm shiftaway from a geo-mechanical view of climate dynamics to include biology as a driver of climate» (min utheving).
Én av grunnene til at ekspertene i FNs klimapanel har tonet ned effekten av mer vanndamp i sin kommunikasjon med oss, er at de ikke ser hvordan vi kan påvirke produksjonen av vanndamp, men det kan vi ved å tynne skogen her nordpå.
Hvis skogen spiller en så viktig rolle for transport av fuktig luft innover land som den nye teorien tilsier, og som noen skogforskere har tatt til seg, kan det imidlertid tenkes at naturen selv vil regulere dette. Etter over 100 år med CO2-stimulert vekst, kan skogen komme inn i en fase der hvor veksten kontrolleres av tilgang på næringsstoffer i bakken (slik tilfellet ser ut til å være for store deler av den tropiske skogen). Da vil temperaturen her nordpå kunne stabilisere seg – og endog synke. De kraftige skogbrannene i Canada vil derfor også føre til at det blir kaldere. Å plante trær her nordpå fremstår i alle fall ikke som et godt råd – dersom man ønsker å dempe temperaturøkningen.
Hanslien stiller seg undrende til min kritikk av klimamodeller og spør hva vi ellers skal gjøre. Mitt svar er at datamodeller av naturen kan være nyttige, men vi må først sørge for at de gjenskaper den nære fortiden. Det gjør ikke FNs klimamodeller. De har ikke klart å gjenskape temperaturen i holocen, oppvarminga i Europa mellom 300-1300 eller «den lille istiden» (som var mest utpreget i Europa), fra 1500 til 1800. Én av grunnene er, slik jeg ser det, at FNs klimapanel ikke har innsett betydningen «dampende» skog – har for temperaturen, nedbøren og vinden – og at vi trolig også har påvirket klimaet før vi begynte å bruke fossile energikilder i stor skala.
Klimapanelets stemoderlige behandling av vanndamp er imidlertid ikke min alvorligste innvending. I det siste har jeg begynt å se på strålingsmodellen (som beskriver hvordan jorda sender energi ut til verdensrommet). Jeg har kommunisert noe av kritikken av den – se her.
I et kommende innlegg vil jeg vise hvilken antagelse (som strålingsmodellen bygger på) som gjør at strålingsmodellen blir feil. Det betyr at FNs klimapanel har datamodeller for klimaet som svikter i forhold til det mest fundamentale: hvordan jorda sender ut energi. Det betyr ikke at ekspertene i FNs klimapanel tar helt feil. CO2 er en drivhusgass, men de overdriver hva den betyr som drivhusgass betraktet.
Det er vanskelig å forstå hvorfor klimapanelet unnlater å fremheve viktigheten av at det har blitt mer vanndamp. I de fire første fagrapportene var man nemlig tydelige på at økningen i vanndampen betydde mellom 3 og 4,5 ganger mer for temperaturøkningen enn det CO2 gjør (som drivhusgass betraktet) – se her. NASA konkluderer likedan.
Det vi får presentert av framtidsscenarier av IPCC faller inn under kategorien kvasivitenskap først og fremst fordi sannsynlighetsutsagn om enkelthendelser aldri vil kunne falsifiseres. Vi skal lytte til vitenskapen, men vi bør ikke la kvasivitenskapelige utsagn om fremtiden diktere hvilket samfunn vi bør sikte mot. Klimamodellene til IPCC er ikke bare verdiløse, de er skadelige.
FNs klimapanel har lovet å ta hensyn til skogen i neste fagrapport (2028). Jeg er imidlertid usikker på om de er klar over hva de har sagt ja til. Erfaringen tilsier nemlig at de som har gjort karriere innenfor et paradigme, ikke blir pådrivere i utviklingen av det nye. Det kan derfor være på tide å skifte ut ekspertene i FNs klimapanel.
Sigmund Hanslien har åpenbart også lest siste fagrapport. Det hadde derfor vært interessant å vite om han har oppdaget noe kritikkverdig i det IPCC legger frem. Og om han synes det er i orden at forskere formulerer seg på en måte som er egnet til å skremme folk – og politikere.
PER ARNE BJØRKUM
Professor emeritus i geologi ved Universitetet i Stavanger
