Noen kan finne det utenkelig at flertallet av klimaforskere kan ha tatt feil. Det er en historieløs reaksjon. Når ny kunnskap oppstår, er det alltid flertallet som har tatt feil. Flertallet tar som imidlertid regel ikke helt feil. Det har heller ikke FNs klimapanel (IPCC) gjort.
FNs klimapanel kan ha rett i at det meste av klimaendringene drives av økt utslipp av CO2 fra fossile energikilder. Klimapanelet har imidlertid feil forklaringer på hvordan drivhusgassene varmer opp atmosfæren. Det har ikke kommet frem i media her hjemme, men NASA har et annet og mer korrekt syn på dette.
NASA legger til grunn at drivhusgasser tar opp energi i form av infrarøde (elektromagnetiske) bølger fra bakken og deretter sender den ut igjen i alle retninger uten å varme opp lufta. Noen av bølgene treffer bakken, som derfor blir varmere enn den ville ha blitt uten drivhusgasser i atmosfæren, dvs. at atmosfæren varmes opp av bakken.
FNs klimapanel legger til grunn at CO2-molekylene (og de andre drivhusgassene) absorberer infrarøde bølger og deler det meste av energien med de andre molekylene i lufta, slik at de får høyere hastighet, dvs. atmosfæren varmes opp av CO2-molekylene (og de andre drivhusgassene).
Som vi skal se, fører forskjellen i synet på hvordan drivhusgasser varmer opp atmosfæren til ulike modeller for klimaet. Og fordi vi har stolt på FNs Klimapanel, er vi ferd med å sette i gang klimatiltak som virker mot sin hensikt.
NASAs modell
NASA har følgendebeskrivelse av hvordan drivhusgassene virker (mine uthevinger):
«Water vapor, carbon dioxide, methane, and other trace gases in Earth’s atmosphere absorb the longer wavelengths of outgoing infrared radiation from Earth’s surface. These gases then emit the infrared radiation in all directions, both outward toward space and downward toward Earth. This process creates a second source of radiation to warm to [the] surface – visible radiation from the sun and infrared radiation from the atmosphere – which causes Earth to be warmer than it otherwise would be.»
Figuren viser hvordan NASA mener at sola varmer opp jorda og hvordan jorda sender ut infrarøde bølger – der noen reflekteres tilbake til jorda.
De understreker at «the amosphere is heated from below», dvs. atmosfæren varmes opp ved varmeledning og konveksjon – slik lufta slik lufta i vår hjem varmes opp av panelovner.
Klimapanelets modell
Klimapanelet har ikke en like kort og enkel oppsummering av hvordan drivhusgassen virker. Det er derfor ikke like lett å få oversikt over hvordan Klimapanelet tenker, men ifølge Benestad (2016) bygger Klimapanelet på en artikkel av Pierrehumbert (2011) – som var hovedforfatter («Lead Author») i tredje fagrapport (AR3) som kom i 2001.
Pierrehumbert har følgende forklaring på hva som skjer når drivhusgasser absorberer infrarøde bølger (fotoner) som kommer fra bakken (mine uthevinger):
«Therefore, the energy of the photon will almost always be assimilated by collision into the general energy pool of the matter [atmosfæren] and establish a new Maxwellian-Boltzmann distribution at a slightly higher temperature.» (s. 34).
Pierrehumbert underbygger ikke disse påstandene med en rigorøs analyse. Påstanden om at så å si all energien som CO2-molekylene tar til seg blir gjort om til høyere temperatur i lufta omkring, er derfor en antagelse, dvs. det er en gjetning.
Pierrehumbert sammenligner effekten av drivhuseffekten av CO2 med vinduene (og veggene) i ett hus, dvs. han antar at en atmosfære som inneholder CO2, oppfører seg som et fast legeme (mer om det nedenfor). Det er ikke ment som enfolkelig metafor. Pierrehumbert mener det er slik CO2 fungerer:
«The way it works is really no different from the way adding fiberglass insulation or low-emissivity windows to your home …» (s.38)
Fordi temperaturen avtar oppover i atmosfæren, har man funnet det nødvendig å dele den i flere lag i henhold til gjennomsnittstemperaturen i laget – som vist i figuren under.
De tre luftlagene som er vist her, og som ifølge Pierrehumbert (2011) varmes opp av CO2-molekylene, sender ut energi som om de var et fast legeme. Fordi kreftene som er til stede i faste stoffer (og væsker) er sammensatt, finnes det et «uendelig» antall vibrasjonstilstander for atomene/molekylene.
Derfor kan de ta imot og sende ut energi i et «uendelig» antall bølgelengder mellom.
Pierrehumbert (se også Benestad 2017), legger derfor til grunn at utstrålingen fra luftlagene følger Stefan-Boltzmanns lov for sorte legemer, dvs. at energien (E) som sendes ut, er proporsjonal med temperaturen (T) i fjerde potens (E a T4).
Utstrålingen fra sorte legemer, skjer kun fra overflaten, og legemer som har samme temperatur som jorda (~14°C), sender ut et «uendelig» antall bølger med lengde fra 0,2 til ~100 mikrometer. Det meste av energien sendes ut rundt 15 mikrometer.
Men fordi gasser ikke har en definert overflate, antar Pierrehumbert (2011) at et luftlag av viss tykkelse («absorption depth») vil oppføre seg som et sort legeme og at gjennomsnittstemperaturen i det øverste luftlaget (som påvirkes av lagene under) kontrollerte hvor mye strålingsenergi som forlater jorda. Han skriver:
«An atmospheric greenhouse gas enables a planet to radiate at a temperature lower than the ground‘s, if there is cold air aloft.» (s. 37)
I siste fagrapport (AR6 WG1, 2021) er man også tydelig på at energibalansen styres av det som skjer høyt oppe i atmosfæren (i snitt cirka 6,5km) eller det de litt misvisende omtaler som «top-of-atmosphere» (TOA). I seksjon 7.2 skriver de:
«Virtually all the energy that enters or leaves the climate system does so in the form of radiation at the TOA.»
Samtidig er det strålingen nedover fra luftlaget høyt oppe i atmosfæren som bestemmer hvor mye varmere det blir nede på/ved bakken – noe som kommer frem av følgende påstand (Box 7.1, AR6 WG1, 2021):
«EFR [effective radiative forcing] is expressed as a change in net flux downward radiative flux at the TOA [top-of-the atmosphere] .»
Dommen
Diskusjonen har stort sett dreid seg om kvantemekanikk, men den gir ikke et entydig svar på hva som skjer med energien som drivhusgassene tar til seg. Det finnes imidlertid observasjoner som, så langt jeg har funnet ut, ikke har vært trukket inn i diskusjonen og som er i strid med at antagelsen om at CO2-molekylene (og de andre drivhusgassene) varmer opp de omkringliggende gassmolekylene.
Når lufta varmes opp av bakken, utvider den seg. Da blir den lettere og stiger. Når lufta utvider seg, utfører den et arbeid på omgivelsene. Derfor blir den kaldere. Målinger viser at tørr luft avkjøles med 10°C for hver kilometer oppover fra bakken. Det er den avkjølingen vi regner oss frem til hvis vi antar at lufta ikke mottar energi, det vil si hvis lufta utvider seg adiabatisk (Store norske leksikon).
Det er derfor ingenting som tyder på at lufta mottar energi på vei opp, dvs. det er ingenting som tilsier at drivhusgassene varmer opp nabomolekylene slik Pierrehumbert (2011) hevder. CO2-molekylene ser altså ut til å sende all energien ut igjen uten å varme opp gassene omkring – i alle fall i et omfang som kan måles.
Det betyr at drivhusgassene ikke påvirker temperaturgradienten. De bidrar kun til å øke bakketemperaturen – og som illustrert i figuren under.
Det er derfor NASA sin modell som fremstår som mest korrekt.
Diskusjon
Ifølge FNs klimapanel (se også Benestad, (2017) er energitapet til universet størst fra områder med lav temperaturgradient, dvs. der temperaturen er høy høyt oppe. Det begrunnes med at lufta blir tynnere oppover fra bakken, og da blir det lettere for energien å komme seg ut til verdensrommet.
Temperaturen faller minst oppover fra bakken der lufta er rikest på vanndamp, dvs. over tropene. Når vanndamp kondenserer frigis energi og det bidrar til å redusere temperaturfallet).
Luftmolekylene varmes opp, dvs. øker sin translatoriske hastighet, når de kolliderer med vanndråpene – som fungerer som små varmeovner.
I seksjon 7.4.2.2 (AR6 WG1, 2021) har man følgende bekrivelse av energitapet over tropene:
«In the tropics, the vertical temperature profile is mainly driven by moist convection and is close to a moist adiabat. The warming is larger in the upper troposphere than in the lower troposphere (ref.), leading to a larger radiative emission to space and therefore a negative feedback.»
“Negative feedback» betyr at det blir kaldere. I områder med mindre vanndamp, dvs. utenfor tropene, er det en mer komplisert og til dels motsatt effekt. Det er ikke nødvendig å komme inn på den. Det holder å vise til følgende oppsummering fra seksjon 7.4.2.2 (min utheving):
«However, the tropical contribution dominates, leading to a negative global mean lapse rate feedback (ref.).»
Ifølge denne tenkningen er altså totaleffekten av mer vanndamp at jorda gir fra seg mer energi, og det fører til at det blir kaldere nede ved bakken (man antar at temperaturgradienten ikke endrer seg, jf. Benestad, (2017) og en animasjon her).
Forfatterne har Klimapanelets er selvfølgelig klar over at vanndamp også er en viktig drivhusgass. I seksjon 3.3.2.2 skriver de derfor at:
«Water vapour is the most important natural greenhouse gas, and it’s amount is expected to increase in a global warming context leading to further warming.»
De legger imidlertid til at det er innholdet av vanndamp i øvre del av troposfæren (~10km over bakken) som er av størst interesse:
«Particularly important are changes in the upper troposphere because there water vapour regulates the strength of the water-vapour feedback (Section 7.4.2.2).»
Pierrehumbert (2011) unnlot å forklare hvordan man skulle behandle vanndampen, og det er ikke lett å finne ut hvordan FNs klimapanel har håndtert den. Det oppgir at troposfæren har blitt cirka 7 prosent fuktigere (seksjon 2.3.1.3.3), men når FNs klimapanel viser til betydningen av vanndampen, er det så langt jeg kan se, alltid i tilknytning til hvordan innhold av kondenserende vanndamp påvirker temperaturgradienten («lapse rate») i troposfæren. Det er ingen separat behandling av vanndamp som en drivhusgass.
Derfor spurte jeg om temperatureffekten av mer vanndampen i et innlegg i Aftenposten og fikk svar fra Bjørn Samset (og to andre) som skrev at:
«Rapporten [AR6] skiller derfor ikke ut dette bidraget [temperatureffekten av mer av vanndamp i troposfæren], men har det med som bidragsyter til de underliggende faktorene.»
Jeg fant det underlig at det som ifølge Store norske leksikon er den viktigste drivhusgassen på jorda, skulle holdes «skjult». Derfor oppfordret jeg dem til å oppgi tall på hva mer vanndamp betyr for temperaturen, slik Klimapanelet har konkludert med at mer CO2 har økt temperaturen med cirka 1°C, men de har ikke svart.
NASA har imidlertid et svar. Ifølge dem står økningen i vanndamp på ~7 prosent, for mer enn dobbelt så mye for den pågående oppvarmingen som økingen i CO2 (som er på 50 prosent), dvs. at økt luftfuktighet står for cirka 0,7°C og CO2 for cirka 0,3°C.
Hvordan drivhusgasser virker
Ifølge NASAs modell fungerer drivhusgassene kun som midlertidige stoppesteder for infrarøde bølger/stråler som kommer fra bakken. De returnerer ifølge NASA halvparten av bølgene til bakken og med samme bølgelengde som de stoppet. Det kommer ikke frem i FNs fagrapporter, men bølgene som bakken sender ut, fanges opp like over den – det dreier seg om kun noen få til noen hundre meter (avhengig av hvilke bølgelengder det er snakk om).
Kvantemekanikken sier enn videre at det som skjer med strålene når de stoppes av drivhusgasser (opptak og utsending av energi), IKKE styres av temperaturen (se her). De bølgene som et CO2-molekyl stopper, og sender ut igjen, er derfor de samme uansett temperaturen til det luftlaget CO2-molekylene befinner seg.
Nitrogen (N2) oksygenmolekylene (O2) utgjør ~99 prosent av lufta i troposfæren. De er imidlertid ikke involvert i den infrarøde strålingen (se her). Derfor er de usynlig for de satellittene som måler infrarøde bølger. Vi opplever molekylenes translatoriske bevegelser (flere hundre meter per sekund) som varme, men det er ikke all energien som er i lufta. Noe av energien finnes som indre energi (rotasjon og vibrasjon). Vanndamp skiller seg ut ved at molekylene kan kondensere og da frigis energi, som blir tilført under fordampningen.
Skyer inneholder vanndråper/iskrystaller og de oppfører seg (mer) som til et sort legeme. Derfor blir temperaturen i en sky viktig. Men hvis vi derimot ser vekk fra skyene, kan det som skjer i atmosfæren ikke beskrives ved likninger som brukes for utstråling fra sorte legemer – slik Klimapanelet gjør (se også Benestad, 2017). Det har også et fagmiljø på universitetet i Calgary sagt tydelig ifra om på sin nettside:
«Although many objects act like perfect blackbodies, the atmosphere does not.»
Klimaforskerne som FNs klimapanel støtter seg på, er klar over at atmosfæren ikke oppfører seg som et perfekt sort legeme. Derfor har de foretatt visse tilpasninger knyttet til absorpsjon og emisjon av energi (i form av infrarøde bølger) som jeg ikke kommer inn på (se her og her).
Poenget er at klimaforskerne som FNs klimapanel støtter seg på, ender opp med en modell der den den termiske energiutstrålingen til verdensrommet (og nedover) skjer fra et luftlag høyt oppe i atmosfæren («top-of-the-atmosfære») i henhold til temperaturen i fjerde potens (T4).
Ifølge NASAs modell skjer utstrålingen av energi også i henhold til temperaturen i fjerde potens, men energien kommer fra jordas overflate og skyene – der noe av energien holdes tilbake av drivhusgassene i atmosfæren, og særlig de som befinner seg nede ved bakken.
Der er innholdet av vanndamp i snitt cirka 50 ganger større enn innholdet av CO2, henholdsvis ~2 og 0,04 prosent. Kg for kg er vanndamp ifølge Store norske leksikon en kraftigere drivhusgass enn CO2.
Det tyder på at vanndamp står for godt over 95 prosent av den atmosfæriske oppvarmingen som de to gassen til sammen står for (som er nær innpå 30°C).
At vanndamp er så viktig, underbygges av figuren under, som er et utsnitt av en figur som er lagt ut av NASA, der svart viser hvilke bølgelengder fra og med 0,2 mikrometer til litt over 30 mikrometer som blir absorbert av henholdsvis CO2 og H2O. Legg merke til at CO2 og H2O «konkurrerer» om de samme belgendene i intervallet fra 10 til 20 mikrometer, og det er i det intervallet jorda sender fra seg det mest energi.
Implikasjonen er at 7 prosent økning i atmosfærens innhold av vanndamp står for rundt regnet tre ganger mer av oppvarmingen de siste 150 årene enn det en 50 prosent økning i CO2 gjør. Det er litt mer enn det NASAs hadde kommet frem til (jeg har ikke klart finne «utregning»).
Et viktig trekk ved drivhusgasser, er at innholdet av en drivhusgass øker nedover mot bakken (fordi lufta blir tyngre) og aller mest for vanndamp, ettersom innholdet av den også øker med temperaturen. Det gjør at antall bølgelengder som molekylene kan stoppe øker, dvs. de svarte feltene i figuren over blir tettere og utvides – og aller mest for vannmolekylene.
Denne økningen forklares med det som skjer når drivhusgassene kolliderer, fortrinnsvis med molekyler av samme slag, og omtales som «colissional broadening». I kollisjonsøyeblikket oppstår det nemlig nye, både tiltrekkende og frastøtende, elektromagnetiskekrefter mellom molekylene og det gjør at flere bølgelengder/stråler kan tas opp utenom de distinkte bølgelengdene ett enkeltstående molekyl kan ta opp.
Det som skjer er ikke helt forstått (se Pierrehumbert, 2011), men det er kollisjonseffekten som ligger til grunn for den empiriskeformelen som sier at temperaturen i atmosfæren øker proporsjonalt med logaritmen til konsentrasjonen av drivhusgassene – hvilket betyr at atmosfæren aldri blir helt mettet på drivhusgasser, dvs. mer av dem vil alltid føre til at det blir varmere på bakken.
Det aller meste av energien som drivhusgassene «tilfører» jorda, går med til å varme opp landjorda og havet. Kun 1 prosent av energien går med til å varme opp lufta (den har nemlig liten masse – tilsvarende 10 m med vann). Transporten av energi fra bakken og til atmosfæren er så effektiv, at i et klimaperspektiv, som er 30 år, er atmosfæren i termisk likevekt med jordas overflatetemperatur.
Figuren under oppsummerer de viktigste elementene i de to modellene slik jeg har forstått dem.
Klimatiltak som har motsatt effekt
Klimapanelet råder oss til å plante trær overalt der de kan vokse for å trekke CO2 ut av lufta. Det kan gjøre situasjonen verre. Trær trekker ikke bare CO2 ut av lufta, de produserer også store mengder vanndamp. Et tre kan sende flere 100 kilo vanndamp opp i lufta i løpet av et døgn (Not Just Carbon, 2022).
Ifølge Klimapanelets siste fagrapport (AR6 WG1, 2021), har produksjonen av vanndamp, og derfor luftfuktigheten, over landjorda på den nordlige halvkulen økt cirka 5 ganger mer enn ellers.
Luftfuktigheten har økt med inntil 30 prosent over de arktiske skogene, mens temperaturen har økt med inntil 6 grader. Forfatterne av FNs klimarapporter ser imidlertid ikke at økt luftfuktighet fra trær, som stimuleres av mer CO2 i lufta, kan være årsaken til at temperaturen har steget så mye over disse områdene.
De tenker motsatt. Det er ifølge FNs klimapanel varmere luft, og bare det, som kan bidra til at luftfuktigheten øker. Økt luftfuktighet blir brukt som et argument for at temperaturen har økt (FAQ 2.2). Økt luftfuktighet blir imidlertid ikke brukt for å forklare hvorfor temperaturen har steget så mye som den har. FNs klimapanel ser derfor ikke at hvis vi planter flere «dampende» trær her nordpå, vil det kunne bli enda varmere – og det er det motsatte av det Klimapanelet ønsker å oppnå.
Drivhuseffekten av vanndamp fra trær er imidlertid avhengig av hvor på kloden de vokser. Fjerner man skog i tropene, kan bakketemperaturen, og derfor lufta like over, ifølge en fagrapport skrevet av skogforskere (Not Just Carbon, 2022), stige med over 5 grader, men blir det mindre skog her nordpå, blir det kaldere. Ikke bare fordi bakken blir lysere og derfor trekker til seg mindre av solvarmen, men også fordi det blir mindre vanndamp i lufta.
Effekten av lite vanndamp i lufta er tydelig i ørkenområder. Der kan temperaturen falle med over 30 grader om natta, dvs. når det kun er lagret energi i bakken som varmer opp lufta, mens den vanligvis faller mindre enn 10 grader over områder med mye vegetasjon og derfor der det er mer vanndamp i lufta.
Det ser derfor ut til at Klimapanelet har overdrevet den kvantitative betydningen av drivhuseffekten av CO2, og at det er CO2-molekylenes evne til å stimulerende effekt på trærnes produksjon av vanndamp, som ifølge Store norske leksikon en kraftigere drivhusgass enn CO2, som er viktigst.
Jeg tok opp drivhuseffekten av mer vanndamp fra trær første gang for 2 år siden. Jeg foreslo at hvis vi ville stoppe oppvarmingen her nordpå, burde vi hugge trær. Jeg har holdt temaet varmt siden, se her og her, men har blitt møtt med taushet. Nå skjønner jeg hvorfor. FNs klimapanel støtter seg på klimamodeller som tilsier man ikke trenger å ta hensyn til drivhuseffekten av at det har blitt mer vanndamp i lufta nær bakken.
Sluttkommentarer
For FNs klimapanel startet det med en tilsynelatende ubetydelig feil – antagelse om at CO2-molekylene bruker så å si all energien de mottar fra bakken til å varme opp de andre luftmolekylene (Pierrehumbert, 2011). Resten er følgefeil. Én av dem er altså at Klimapanelet ender opp med en strålingsmodell der atmosfæren blir beskrevet med termer fra faststoff-fysikken, og ikke fra kvantefysikken slik man burde – og som NASA har gjort.
Så hvordan kan forskerne som FNs klimapanel støtter seg på ha blitt enige om strålingsmodellen? Jeg har ikke noe fullgodt svar på det, men trolig må Pierrehumbert ta på seg noe av skylda. Ikke fordi han presentert en gal strålingsmodell, men fordi han utelukket at den kunne være beheftet med mangler av noe slag. Han avslutter artikkelen slik:
«There are indeed uncertainties in the magnitude and impact of anthropogenic global warming, but the basic radiative physis of the anthropogenic greenhouse effect is unassailable [uangripelig].»
I ettertid har Bjørn Samset forsikret det norske folk om at de har full kontroll («Alt er sjekket, og resultatene angitt med usikkerhetsintervaller, akkurat som de skal.»).
Den typen skråsikkerhet og forsikringer hører ikke hjemme verken i en vitenskapelig analyse eller en faglig diskusjon. Det er en oppskrift på hvordan man kan havne på et faglig blindspor – uten å oppdage det. Dette har skjedd før, og da har fagfolk ofte kommet seg ut av blindsporet ved hjelp av forskere utenfor fagmiljøet. Det vil imidlertid klimaforskerne som støtter opp under Klimapanelets arbeid ikke forholde seg til. Fagmiljøet har isolert seg. Og dagspressen har vært med på å beskytte dem.
Statistisk sentralbyrå offentligjorde imidlertid nylig en kritikk av klimamodellene, se omtale her og her, som FNs klimapanel bygger sine analyser på. Noen av våre hjemlige klimaforskere har kritisert forfatteren av rapporten for å ikke være klimaforsker og for å ikke forholde seg til «fysikk og annen naturvitenskap for å diskutere sammenhengen mellom CO₂ og temperatur», men det passer ikke inn i en statistisk analyse. Kritikken jeg har kommet med er derfor komplementær til den Statistisk sentralbyrå publiserte.
Uansett, situasjonen er den at vi har to ulike modeller for klimaet. Når et fagmiljø ikke er i stand til å skille mellom to modeller/teorier, pleier vi å trekke inn prinsippet om enkelhet. Det kravet taler imot Klimapanels modell. Som vi ser av figuren til Pierrehumbert (2011), er vinkelen (θ) som bølgene forlater jorda med viktig. I NASAs modell er det ikke behov for å ta hensyn til vinkelen. Grunnmodellen som Klimapanelet har, er derfor ikke bare mer komplisert enn NASAs, den krever også langt mer datakraft – og mangel på datakraft er følge FN klimapanel et stort og kostnadsdrivende problem.
Så hvordan kan det ha seg at klimaforskerne, etter eget utsagn, får et relativt godt samsvar mellom det de observerer og det de modellerer? Det bruker de som begrunnelse for at modellene må være «korrekte». Da skal man være klar over at det nesten alltid vil være mulig å få en rimelig tilpasning til det vi har erfart, selv om datamodellen er beheftet med mangler eller bygger på gal fysikk.
Komplekse modeller vil nemlig vanligvis være underbestemt – hvilket betyr at det er flere variabler enn ligninger. Slike ligningssystem har et uendelig antall løsninger. Man må derfor prøve seg fram, og til slutt vil man som regel kunne oppnå en viss tilpasning til det man har erfart (Klimapanelet omtaler denne tilpasningen som «parameterization»). Man kan imidlertid ikke bruke denne metoden til å tilpasse modellene til noe som ikke har skjedd enda. Derfor kan vi ikke bruke mangelfulle modeller til å si noe meningsfylt om fremtiden.
Vi må også være forsiktige med å bruke mangelfulle/gale modeller til å finne ut hva man bør gjøre for å hindre en uønsket utvikling. Når vi skal gripe inn i en prosess, tar vi utgangspunkt i årsak-virkningsforklaringene. Hvis modellen er feil, blir noen av forklaringene også det. De kausale sammenhengene, de logiske forbindelse som sier at A fører til B, er nemlig en indre egenskap til en modell/teori. Man kan derfor være på villspor selv om det man hevder, virker logisk. I slike tilfeller kan vi komme til å gjøre gale ting.
Kanskje det beste eksemplet på det, er da legene som jobbet på sykehus nektet å vaske hendene i klorvann etter å ha obdusert lik idet de hastet over til fødeavdelingen. En av tre fødende kvinner døde. De trodde at bakteriene var en bieffekt av at kvinnene hadde blitt syk, det vil si bakterier var ikke en årsak, men virkning. Legene begynte ikke å vaske hendene i klorvann før Semmelweis, som fikk ideen fra en do-tømmer, klarte å overbevise dem om hvordan det hang sammen. Den nye, og motsatte, sammenhengen som Semmelweis påviste, snudde opp ned på tenkningen i legevitenskapen.
Vitenskapens historie lærer oss at når man oppdager nye sammenhenger, og spesielt motsatte av det man har antatt, må man gå gjennom hele tenkningen man bygger praksisen på. Hvis kritikken jeg har kommet med av Klimapanelet modeller står seg, bør forfatterne av FNs klimapanel også gjøre det.
Klimapanelets siste fagrapport er på hele 4 000 sider. Fagrapporten er ikke bare usedvanlig lang, den er også gjort nærmest uleselig på grunn av ustrakt bruk av akronymer (det er flere hundre av dem) – så som:
«In summary, this report adopts an estimate of ERF based on the change in TOA radiative fluxes in the absence of GSAT changes.»
Dette er et snilt eksempel. Det er ikke noe annerledes i artiklene, noen denne setningen, som hentet fra en artikkel fra 2023 der Bjørn Samset er medforfatter, viser:
«Due to their different ECS, a given GWL is not reached during the same time period in MPI-ESM1–2-LR and CanESM5, which could in theory contribute to the differences.»
Det er derfor vanskelig å følge resonnementet. Og er du på leting etter forklaringer på det Klimapanelet tar opp, blir du stort sett skuffet. De aller fleste påstandene blir begrunnet ved henvisning til artikler (som ofte mangler forklaringer), og modellkjøringer (som jeg ikke har tilgang til).
Jeg kan derfor ha oversett eller misforstått noe. I så fall ber jeg Rasmus Benestad og/eller Bjørn Samset, som har gått god for modellene som Klimapanelet bygger sine analyser på, om å korrigere meg.
PER ARNE BJØRKUM
Klimaanalytiker og professor emeritus i geologi ved Universitetet i Stavanger
