Korallene klarer seg bedre enn forventet

Foto: Australian Institute of Marine Science

Påstander som at med dagens konsentrasjon av CO2 i atmosfæren, vil 90 prosent av korallene forsvinne innen 2050,  har skremt mange. Tenkningen har vært at fordi CO₂ er en syre når den løses i vann, og en drivhusgass når den er i lufta, og man har koblet episoder med økt koralldød, som har inntruffet oftere enn før, til at havet er blitt både surere og varmere.

Geoforskning.no: Mer CO2 i lufta vil ikke ta livet av koraller

Nå viser det seg at korallene har frisknet til.  De nye observasjonene er levert av Australian Institute of Marine Science (AIMS). Instituttet forteller oss at koralldekningen (hard coral cover) i to tredeler av Great Barrier Reef utenfor kysten av Australia ikke har vært høyere på 36 år*.

Hvordan kan det ha seg? Vel, svaret ligger tildels i at mye av forskningen på koraller, er trukket tilbake på grunn av mistanke om juks. Det skal vi la ligge. Her skal vi se på faglige grunner til at det ser ut til å gå bra, så langt om ikke annet. 

Her vil jeg se på problemet med surt hav. Havets surhet et mål på dets innhold av H⁺ ioner (pH). Det enkle svaret på at det har gått så bra, er at løseligheten til kalsitt, som koraller er bygget opp av og som polypper og bakterier slår seg til i, ikke er avhengig av pH.

Innholdet av H⁺ inngår ikke i likevekten til kalsitt (CaCO₃ = Ca²⁺ + CO₃^2-). Likevekten er kun styrt av produktene av Ca²⁺ og bikarbonat (CO₃^2-). Hvis luftas innhold av CO₂ øker, tilsier Henrys lov at det blir mer CO₂ i havet.

Når mer CO₂ løses i havet, blir det mer CO₃^2-. Det empiriske beviset for det er at hvis vi tilfører vann som er mettet på kalsitt,  blekner vannet og vi får et bunnfall bestående av kalsitt (etter likningen: CO₂ + Ca²⁺ + 2OH^– –> CaCO₃ + H₂O). Det er slik kjemikere kan bestemme konsentrasjonen av Ca²⁺ i vann.

I et annet oppslag i Store Norske leksikon om havforsuring, skrevet av Siv Lauvås (2021), har man imidlertid ikke fått med seg dette. Der pekes det på at eneste (sic) kilde for bikarbonat er oppløsing av kalsitten som befinner seg i havet og forvitring av bergarter på land.

«Menneskeskapte utslipp av CO₂ gjør at det blir stadig mer CO₂ i havet. Stadig mer karbonat-ioner brukes derfor opp for å bufre og stabilisere pH-nivået. På en menneskelig tidsskala på noen hundre år er en forrykning av balansen mellom CO₂ og [bi]karbonat-ioner uunngåelig, siden [bi]karbonat-ioner er en begrenset ressurs som kun fornyes via oppløsning av kalsiumkarbonatmineraler på havbunnen og/eller forvitring av stein på land. Begge disse prosessene tar lang tid (i størrelsesorden 1000–100.000 år) og vil derfor ikke kunne begrense havforsuringen på kortere tidsskalaer.»

Her er det altså to feil. Man overser at CO₂ (fra fossile energikilder) er en kilde for CO₃^2- (som koraller trenger for å vokse) og er åpenbart ikke klar over at pH er irrelevant (selv om den påvirker hvor stor andel av oppløst CO₂ som opptrer som CO₃^2-).

I FNs klimapanels siste fagrapport (2021) begås samme tankefeil som Siv Lauvås når man i kapittel 5.3 skriver at: når CO₂ løses i havet, reagerer gassen med vann og danner karbonsyre (H₂CO₃). Syren dissosierer, og det fører til at det blir mindre karbonationer (CO₃^2-) og en økning i konsentrasjonen av både bikarbonationer (HCO₃^2-) og protoner/hydrogenioner (H⁺). Det fører til et skifte i havets karbonatkjemi mot en mindre basisk tilstand, ofte referert til som havforsuring».

Det at mer CO₂ fører til mer utfelling av kalsitt, er det vi omtaler som Le Chateliers prinsipp. Det sier at når noe endrer seg, vil systemet forsøke å motvirke endringene. På land er det planter som bidrar til å redusere økning av CO₂ i lufta ved at de vokser raskere.

Hvis man ikke erkjenner at Le Chateliers prinsipp gjennomsyrer naturen og er livets forsvar mot dramatiske endinger (jf. Gaia hypotesen), vil nærmest enhver endring fremstå som skremmende. Det er det motsatte som er tilfellet. Ingen endring, total likevekt, ville bety slutten på alt liv.

Når koraller dør, gir det plass for nye generasjoner som er bedre tilpasset de nye forholdene. Koraller som dør bidrar til korallenes overlevelse i det lange løp (slik skogsdød er det for skogen). Jo raskere endringene er, desto flere dødsepisoder.

Det livet som har bygget opp korallene som døde for noen år siden, består av færre arter. Biomangfoldet har derfor gått ned. Det har bekymret mange biologer, men det er trolig midlertidig. Som når skog tar seg opp igjen. Etter en stund, er biomangfoldet tilbake – trolig med noe mer livskraftige gener.

PER ARNE BJØRKUM

Professor emeritus i geologi ved UiS

*Utbredelsen av koraller (hard coral cover) har økt betydelig, men AIMS-rapporten forteller oss også at trenden er stadig flere/kraftigere blekingsepisoder. De områdene som har sett vekst, har i hovedsak sett vekst av koralltypen Acropora, en type korall som er særlig utsatt for sterke bølger (tropiske sykloner), som lettere bleker og som er mer utsatt for å bli spist av en type sjøstjerner (som har vært tilfellet sør i Great Barrier Reef). I den sørlige delen av Great Barrier Reef, der korallutbredelsen falt, var årsaken sjøstjernene nevnt over. Denne arten vokser fortere og spiser mer i varmere og mer syrlig vann.