Forskere ved CAGE og NGU hevder landheving etter den siste istid er årsaken til at metangass lekker ut fra deler av Barentshavets bunn.
Kartet viser hvor det ble hentet kjerneprøver (svart) og hvor det ble påvist lekkasjer av gass fra havbunnen (blått). Illustrasjon: Wallmann et al., 2018
Havbunnen i Barentshavet lekker gass kontinuerlig. Dette observerer forskerne i form av gass i vannsøylen, kratere på havbunnen og gasspiper i de sedimentære lagene i dypet.
Kilden til lekkasjene er grunn, biogen gass, dyptliggende termogen gass, samt gasshydrater – frossen gass – som tiner.
LES OGSÅ: En eksplosiv fortid
Det har tidligere vært antatt at metanlekkasjene utenfor Svalbards vestkyst har vært et resultat av menneskeskapt global oppvarming (i form av varmere dype havstrømmer).
I en artikkel publisert i tidsskriftet Nature Communications avviser forskere fra blant annet Senter for arktisk gasshydrat, miljø og klima (CAGE) og Norges geologiske undersøkelse (NGU) denne teorien, og forklarer det heller med heving av havbunnen.
Hevingen er et resultat av isostatiske bevegelser – jordskorpen løftes etter å ha blitt presset ned av isdekket som lå over Svalbard under den siste istid. Isdekket nådde sin maksimale utbredelse for vel 20 000 år siden.
Kartet viser hvor tykt isdekket var under den siste istids maksimum. Jordskorpa i de blå områdene ble trykket ned mer enn i de oransje områdene. Illustrasjon: Henry Patton
Forskerne bak artikkelen har samlet prøver av porevann i de sedimentære lagene utenfor kysten av Prins Karls Forland. Prøvene viste seg å inneholde ferskvann som kommer fra gasshydrater som har tint.
Analyser viser at disse gasshydratene begynte å tine for om lag 8 000 år siden.
Forskerne tror at landhevingen på den tiden var høyere enn den eustatiske havnivåøkningen. Dermed ble trykket på havbunnen og gasshydratene redusert, og hydratene ble løst opp til fri gass og ferskvann.
Undervurderte utslipp
Forskerne hevder videre at tidligere estimater av fremtidige gasslekkasjer kan være for lave.
Årsaken er at slike modeller kun har fokusert på utslipp fra selve gasshydratene. Men hydratene fungerer også som forsegling for dypereliggende gass. Om hydratene tiner, kan denne gassen også nå havbunnen, vannsøylen og eventuelt atmosfæren.
