FNs klimapanel setter i sin siste rapport for første gang et tak på hvor mye CO2 vi kan slippe ut innenfor et scenario med 2 °C temperaturøkning. Konklusjonen er 1 billion tonn karbon (3,7 billioner tonn CO2), omskrevet til noe mer forståelig, 1000 milliarder tonn (Gt).
Det høres mye ut, men faktum er at vi allerede har brukt opp over halvparten av denne kvoten. Med dagens utslipp på over 30 milliarder tonn CO2 per år, er det enkel aritmetikk hvor mange år vi kan fortsette med dette. Lar vi tallene tale så krysser vi 1 billion tonn rundt juletider i 2040 (se http://www.trillionthtonne.org/ og regn selv.)
Tidskriftet Nature hadde allerede i 2009 (30. september) en lengre vitenskapelig artikkel over samme tema. Arbeidet som ble publisert er selvsagt noe mer nyansert med hensyn på hvor stor oppvarming 1 billion tonn karbon fører til etc., men konklusjonen er den samme. Det understrekes at det er nettopp den totale mengden CO2 vi tilfører atmosfæren som er bestemmende for klimautviklingen, ikke utslippsforløpet.
Så vi har da igjen cirka 430 milliarder tonn på “kvota” vår og det ser ikke ut til at vi går tom for fossile brensler til å klare å fylle denne kvoten!
I år er det 2013 – vi har således under 30 år å gjøre denne jobben på.
Ser vi oss i speilet så er det klart at vi ikke kommet i gang til tross for mye oppmerksomhet og innsats. Globalt øker utslippene fra år til år og det til tross for historisk høye investeringer i tiltak som blant annet fornybar energi.
IEA påpeker i siste World Energy Outlook at vi med de tiltak som er besluttet («sikter mot“) en temperaturøkning på 3,6 °C. I Tyskland – som er de ledende innen utbygging av fornybar energi – så økte CO2-utslippet sist år med 2 prosent.
Blant de tiltak som enkeltvis kan ha størst innvirkning på å redusere våre utslipp er fortsatt CO2-håndtering (CCS). Her har Norge og EU fått erfare hvor krevende det er å få frem prosjekter i fravær av et regime som pålegger utslipper å kutte egne CO2-utslipp.
IEA har tidligere sagt at vi innen 2050 må ha rundt 3 500 CCS-anlegg i drift. I dag har vi en håndfull anlegg på verdensbasis som er i drift og rundt 50 som er under planlegging. Så totalt sett er det lav fremdrift.
Diskusjonen rundt hvordan vi skal kutte utslippene hardner til: verdens største utslipper –Kina– er mest opptatt av å sikre egen økonomisk vekst og energiforsyning og peker for øvrig på at mesteparten av de 572 Gt vi har sluppet ut kommer fra Vesten.
USA har nylig vedtatt et utslippstak for CO2-utslipp pr produsert kraftenhet på nye kraftverk. Kullbransjen protesterer vilt mens Obama sikkert er svært tilfreds med at utslipp går ned som følge av skifergasseventyret.
På vår side av dammen har EU erkjent at kvotesystemet de innførte har feilet –med en CO2-pris ned mot 5 €/tonn er det små insentiver for å gjøre store investeringer, og industrien trekker seg fra å bygge de fullskala demo-anleggene som EU hadde ambisjoner om for noen år siden.
I mellomtiden konkurrer billig kull fra USA ut gasskraftverkene, og de store energiselskapene blir stadig finansielt svakere som følge av flommen av fornybar energi som skummer fløten i kraftmarkedet.
EU er i tenkeboksen og vurderer ulike alternativer for å få til effektive kutt i CO2-utslippene. Dette kan bli et “svarteperspill” der mange piler kan ende opp med å peke i retning av oljeindustrien. Ett tiltak som er lansert, er å innføre en “upstream obligation”- som jeg tidligere har skrevet om .
Ressurseierne (oljeselskapene) er videre under økende press fra finansbransjen og ulike “tenketanker” som peker på at selskapenes verdi er blåst opp som følge av at man ikke kan brenne alt det karbonet vi har i bakken uten å rense utslippene. Utover dette så er fornybarbransjen den mest taleføre og gir inntrykk av at verden vil klare å fase ut fossile brensler “i morgen”. Alt dette er ikke nødvendigvis bra for oljelandet Norge.
