Det produseres stadig mer fornybar energi i Tyskland. Men går det «rett vei»? Foto: Wilsol.de
I et tidligere blogg-innlegg har jeg reflektert rundt Shells scenarier for fremtiden og fremtidens energiforsyning. Hvordan man ser fremtiden er selvsagt farget av hva man er mest opptatt av. Slik sett vil oljebransjen fremme scenarier der deres “assets” blir ivaretatt mens selskaper innen fornybar energi vil fremme sine interesser. Det finnes trender som underbygger alle utviklingstrekk.
I en nylig publisert artikkel i New Scientist slås det fast at “vår grønne fremtid starter nå” – med undertittel – fornybar energi vokser raskest – men er det nok? De gjengir en prognose fra IEA der fornybart og gass vokser raskt fremover mot 2035 på bekostning av olje og kull. Med basis i slike prognoser vil noen gi inntrykk av at utfasing av fossile brensler er nær forestående. Er det tilfelle?
Tyskland er med sin “Energiewende»-plan fra 2011 blant de som har kommet svært langt i sin plan om 60 prosent fornybar energi innen 2050. Gjennom såkalte “feed in tariffer” (i praksis en garantert minstepris og prioritet på å levere) bidrar rundt 1,2 millioner “kraftprodusenter” (det vil si bønder og huseiere) med en kapasitet som utgjør ca. 20 prosent av landets energibehov. Slik sett er dette bokstavelig talt en solskinnshistorie og et forbilde for alle som fremmer en rask overgang til fornybar energi.
Baksiden av medaljen begynner imidlertid å bli stadig mer synlig: massiv investering i solenergi i et land der solen ikke alltid skinner gir store svingninger i produsert effekt og gjennomgående dårlig effektivitet. 16. juni i år produserte solenergi 60 prosent av Tysklands energibehov – resultatet ble negative energipriser.
Når solen ikke skinner må energi forsynes fra landets aldrende flåte av kull-, gass- og kjernekraftverk. Som følge av all den fornybare energien som leveres så får disse verkene lavere driftstid og dermed dårligere lønnsomhet.
For å redde lønnsomheten har de store energi selskapene i Tyskland i stor grad stengt ned gasskraftverkene som har de høyeste brenselkostnadene og heller satset på billig kull (som de får fra USA der billig gass utkonkurrer kull!). I sum har dette medført at Tysklands CO2-utslipp gikk opp i 2012 og landet sliter med Europas høyeste energipriser.
I et valgår er dette krevende – forbrukerne klager og det stilles spørsmål ved om Tyskland har råd til denne omleggingen. Også energibransjen sutrer og sliter: det gis ingen insentiver eller rammebetingelser som sikrer lønnsomhet og investeringer i det som er “baseload” i energisystemet: kull-, gass- og kjernekraft. Det er heller ikke åpenbart hvordan man skal betale for de enorme kostnader som må komme på overføringsnett for å håndtere dette energisystemet.
Utviklingen i Tyskland viser hvor komplisert det er å forsøke å styre utviklingen med subsidier og lignende for å realisere politiske ambisjoner. Det kreves en helhetlig tenkning og fremdrift som forhindrer utilsiktede tilbakeslag – som det man nå risikerer i Tyskland.
IEA publiserte i juni et revidert veikart for CO2-håndtering (CCS). IEA representerer en mer nøktern – men fortsatt ambisiøs – innfallsvinkel der man sikter mot å opprettholde togradersmålet gjennom en massiv satsing på alt fra fornybar energi, energisparing – til fossil energi. De understreker at fossil energi fortsatt vil ha en sentral rolle i svært mange år fremover, men at utslippene må renses for CO2 dersom klimamålsettinger skal opprettholdes. I deres oppdaterte veikart legger de til grunn at man må ha på plass 30 fullskala prosjekter innen 2020 og at CCS er «vanlig» kommersiell teknologi innen 2030.
Dette kommer imidlertid ikke av seg selv – IEA peker i første rekke på myndighetene som må sørge for myndighetsfinansiering og incentiver for demonstrasjon av teknologier samt utvikling av policyer, nasjonal lovgiving etc. som fremmer implementering av CCS, modning av lager lokaliteter og transportsystemer. Videre peker de på behov for å få ned kostnader gjennom målrettet teknologiutvikling og pilotering. De peker også spesielt på behov for å pilotere CCS-teknologi mot ulike industriutslipp.
Tilbake til innledningen. Det er bra for oss alle at man gjør store fremskritt innen fornybar energi – MEN det er feil å tro at man vil klare seg med dette alene- fossil energi vil i svært lang tid fremover utgjøre ryggraden i energiforsyningen. For klima er CCS-teknologi ikke bare nødvendig, men uunngåelig dersom vi skal forhindre en løpsk global oppvarming.
