Grensen for den arktiske havisen midtveis mellom Nordøst-Grønland og Spitsbergen 18. februar 2015.
Arktiske klimaendringer er i fokus, og det samme er endringer i den arktiske havisen. Årsaken er blant annet at endringer kan ha betydelige økonomiske implikasjoner.
Det er derfor forståelig når mange ønsker å bidra med deres refleksjoner over disse emner, uansett om man har utgangspunkt i politikk, etikk eller noe helt annet. For tiden er forskjellige religiøse organisasjoner, blant annet den katolske kirke, aktive i klimadebatten ut fra et religiøst utgangspunkt, med derav avledete synspunkter om moral og skyldsspørsmål.
Jeg selv har som feltorientert geoforsker mitt utgangspunkt i data fra den fysiske verden.
Den arktiske havisen varierer som kjent i utbredelse. Ifølge klimamodellene minsker den i øyeblikket raskt, og vil fortsette å gjøre det i tiden som kommer. Klimamodellene beregner dessuten raskt stigende temperatur i Arktis, samt at dette vil fortsette i tiden som kommer.
Modellene forutsier videre en liknende utvikling for Antarktis på den sørlige halvkulen, som skyldes at CO2 er godt blandet i atmosfæren, samt modellenes innprogrammerte antakelse om at CO2 er hovedfaktoren for den globale temperaturutviklingen.
Så langt, så godt. La oss deretter ta en titt på data fra den fysiske verden. Modeller kan være nyttige, men data fra den virkelige verden er naturligvis likevel det viktigste utgangspunkt for refleksjoner om klima og havis.
Det finnes mange verdifulle observasjoner av både klima og havis fra Arktis og Antarktis tilbake i tid, men godt overblikk over begge regioner får vi først etter 1979 med ankomsten av satellittmålinger. Så her ser vi på tiden etter 1979, som av klimapanelet IPCC karakteriseres ved dominans av menneskeskapte klimaendringer (via CO2).
Utbredelse av havis for den nordlige (blå) og sørlige (rød) halvkule siden 1980. Nederst: Global havisutbredelse.
Satellittobservasjonene av havisen siden 1979 viser at den på den nordlige halvkule minsker (figur 1), og spesielt raskt gikk det mellom 1999 og 2008, men senere mer sakte.
Utviklingen for havisen på den sørlige halvkule er diametralt motsatt, og i stigende grad etter 2002.
Summerer man de to arealene for å få den globale havisutbredelse, ser vi at denne minker frem til 2008 – 2012, for deretter å vokse igjen.
I dag er det globale havisarealet derfor tilbake på nivået fra omkring 1995 – 1998, og ligger nå over gjennomsnittet for 1979 – 2014. Denne utvikling er med andre ord ganske komplisert og ikke svarende til det som klimamodellene forutsier.
Temperaturendring i forhold til gjennomsnitt i perioden 1981 – 2010 for Arktis (øverst) og Antarktis (nederst).
Lufttemperaturen i de to polområdene (figur 2): Satellittobservasjonene viser at temperaturen i Arktis stort sett var stabil frem til omkring 1994, og deretter fulgte to til tre år med relativt rask temperaturstigning. Deretter fulgte en mer langsom temperaturstigning til omkring 2011, hvor temperaturen atter gikk litt ned.
Kanskje vil vi om to til tre år konkludere med at temperaturtoppen ble passert omkring 2011? Det er i hvert fall feil når det noen ganger hevdes at temperaturstigningen i Arktis i øyeblikket er akselererende.
I Antarktis er temperaturutviklingen annerledes. Her ser vi mindre periodiske temperaturvariasjoner over tid, men ingen markant temperaturendringer over hele perioden, hverken stigning eller fall.
Også disse målte dataene avviker fra den utviklingen klimamodellene har spådd, der temperaturen burde stige ved begge polene. Men det gjør den ikke.
Sånn er det. Tiden vil vise hvordan fremtiden blir.
Data om havis fra National Snow and Ice Data Center (NSIDC), USA
Data om temperatur fra University of Alabama (UAH), Huntsville, USA
