Rapport fra “Carbon storage R&D project review meeting, US DOE \ NETL”, Pittsburgh august 13.
Mens det i dag hersker en betydelig usikkerhet med hensyn på fremdrift og implementering av CCS i EU, synes situasjonen å være annerledes i Amerika.
Amerikanerne har i over 10 år gjennomført et omfattende program for å modne CO2-lagringsteknologien frem mot kommersialisering. De har videre over 40 års erfaring med CO2 injeksjon gjennom bruk av CO2 til økt oljeutvinning.
Gjennom syv såkalte Regional Sequestration Partnerships (se figuren) har man siden 2004 systematisk modnet frem lagringslokaliteter og kartlagt lagringspotensial i de ulike geologiske regioner man finner på land i USA. De ulike prosjektene er drevet frem som samarbeid mellom myndigheter, akademia og industri. Programmet har et langsiktig perspektiv.
I den innledende fasen er lagringsmuligheter i de ulike provinser i USA og Canada karakterisert og dokumentert i et lagringsatlas. Dette potensialet blir underbygget og bekreftet gjennom en rekke CO2-injeksjonsprosjekter.
Så langt har man gjennomført 18 småskala CO2-injeksjonstester: prosjekter som tilsammen har injisert og overvåket 1,35 millioner tonn CO2.
Disse prosjektene har dannet grunnlag for fem pågående storskala injeksjonstester. I disse prosjektene injiseres typisk rundt 1 millioner tonn CO2 over en periode på 2-3 år etterfulgt av 3-5 år med monitorering.
Prosjektene spenner over et bredt spekter av geologiske formasjoner – fra sandsteiner og karbonatreservoar til injeksjon i basalt– og geografisk fra Texas til arktisk Canada. Kilde for CO2 er dels fra naturlig forekomster, dels fra fangst på industrielle kilder. Noen av testene er rene lagringsprosjekter – andre utnytter muligheter for samarbeid med industri rundt lagring i kombinasjon med økt oljeutvinning.
I sammenheng med alle feltforsøkene gjennomføres det en rekke forskningsprosjekter der man utvikler og validerer et bredt spekter av overvåkningsmetoder og andre nødvendige teknologier.
FoU-innsatsen viser en massiv og bredt anlagt satsing som bunner i nasjonale målsettinger om å bidra til klimasaken, men også å sikre landets fremtidige energiforsyning. De politiske ambisjoner ble understreket før sommeren i Obamas klimaplan.
I denne pekes det på en bredt anlagt satsing der “clean coal” (dvs. CCS)og gasskraft er to av mange virkemidler. Amerikanerne har også gjort et knep til som bidrar til å øke aksept for CCS i befolkningen og hos politikere:– de har satt inn en U i CCS, det vil si CCUS = carbon capture, utilization and storage. CO2 – lagring kombinert med økt oljeutvinning representerer en “win win” situasjon for å håndtere klimaproblemet samtidig med en økt nasjonal forsyning av olje.
Dette perspektiv har også ført til at det i dag er en håndfull fullskala CCS-prosjekter i drift under bygging i USA og Canada der fanget CO2 selges til oljeselskaper som driver økt oljeutvinning.
Satsningen på CO2-EOR i USA er betydelig; den har pågått siden 70-tallet og man har i dag over 120 aktive prosjekter som i sum har injisert noe slikt som 650 Mt CO2 gjennom i overkant av 10000 injeksjonsbrønner.
Som europeer sitter man igjen med en god posisjon frustrasjon etter å ha sett den planmessighet, målbevissthet og tyngde som amerikanerne gjennomfører sitt energiprogram med.
Det er lett å se at man i USA har lite problemer med “public acceptance” (aksept i befolkningen) rundt CO2-lagring: befolkning i de områder man skal lagre CO2 er vant med oljevirksomhet – borerigger, seismiske undersøkelser, rørledninger – og er generelt positivt innstilt til denne virksomheten som skaper inntekter til lokalsamfunnene. Til tross for dette har alle prosjektene en betydelig innsats rettet mot publikum og lokale myndigheter for å bidra til kunnskap om CCS.
Hva kan vi lære av innsatsen i USA?
Med hensyn på lagring ligger hovedlæringen mest innen bredden og systematikken i hvordan man klarer å modne frem ulike lagringsalternativer i parallell i alle regioner i USA. Etter å ha gjennomført små- og storskala CO2-injeksjonstesting sitter man igjen med kvalifisert kunnskap om CO2-lagring i svært mange forskjellige geologiske formasjoner over hele landet. Programmet legger opp til at man etter 2017 således skal være klar for kommersiell utnyttelse av lagringspotensialet.
Teknologipessimister i den norske debatten kan sikkert ha mye å lære av å se på utviklingen i Nord-Amerika.
