230 personer deltok på årets CLIMIT-konferanse på Soria Moria hotell og konferansesenter i Oslo i februar i år. Foto: Gassnova SF
Forskningsprogrammet CLIMIT feirer 10 år og avholdt forrige uke en todagers konferanse der prosjektpresentasjoner og diskusjoner mellom forskere, industri og beslutningstagere stod i sentrum.
I alt 230 delegater bidro med 39 foredrag og nærmere 80 postere, med fokus på de resultater som er oppnådd gjennom avsluttede og pågående CLIMIT-prosjekter. Inkludert i dette var en rekke inviterte foredragsholdere som drøftet både tekniske og politiske aspekter ved CO2-håndtering (CCS).
Den opplyste leser har sikkert fått med seg paradokset som CCS sliter med. På den ene siden har vi behovet for rask «utrulling» av CCS – spesielt på kullkraft – for å forhindre en klimakatastrofe.
På den annen side manglende insentiver som gjør at store CO2-utslippere ikke har en forretningsmessig driver til å bygge de fullskala anleggene man trenger for å komme i gang med denne teknologien.
Dette siste også til tross for at analyser viser at det vil være to ganger dyrere å nå togradersmålet uten CCS!
CLIMIT-dagene preges av det samme: man har aldri vært så klar som nå til å komme i gang med CCS. Leverandører og forskningsmiljøer leverer teknologi og kunnskaper som kan brukes i dag, samt peker på neste generasjon teknologier som kan få ned kostnader og risiko.
Frustrasjonen er følgelig stor over manglende fremdrift på CCS i Europa. Chris Davies, tidligere medlem av EU-parlamentet og aktiv talsmann for CCS, peker på hvordan USA og Kina nå tar lederskap og forbereder seg på fremtiden ved å bygge CCS på både industri og kraftforsyning.
EU «sitter igjen på stasjonen» og kan risikere å tape i konkurransen om å tilby bærekraftige løsninger for industrien. Det politiske miljøet i EU har ikke klart å bygge en helhetlig energi- og klimapolitikk som Davies mener vil ta dem frem til 2050-målene.
De erkjenner at man har innført et ikke-fungerende kvotesystem og finansieringsmekanismer som skulle risikoavlaste industrien, men evner ikke å gjøre noe med det.
Han peker også på den viktige rollen Norge har som stor energinasjon og utfordret norske politikere til å ta ledelsen.
I kontrast til dette presenterte John Litynski, som er programme manager for CCUS i det amerikanske energidepartementet (US-DOE), de store fremskritt og høye ambisjoner man har innen CCS i USA.
Owain Tucker, leder for CCS i Shell, forklarte hvordan Shell jobber systematisk med å implementere CCS, men også hvor utfordrende de ser forretningsmodellen for CCS er selv for et oljeselskap.
Klimadirektør Nils Røkke ved SINTEF pekte på en rekke «hotte» trender innen CCS: CO2 til økt oljeutvinning, CCS på gasskraft, storskalalagring og skipstransport av CO2.
Han understreket også behovet for å vurdere BIO-CCS, det vil si å kunne gå karbonnegativt slik som blant andre IPCC skriver om i sin siste rapport.
Hvordan fremtiden kommer til å se ut vet vi ikke, men én ting er sikkert. Norge har både kompetanse og næringsliv som kan bidra nasjonalt og internasjonalt til å gjøre CCS til et effektivt virkemiddel.
