New Yorks daglige CO2-utslipp. Her representert som sfærer á ett tonn CO2. Illustrasjon: Carbon Visuals / flickr
Noen milepæler er det ikke verdt å feire. Tidskriftet New Scientist rapporterte nylig at vi nå er halvveis til togradersmålet – det vil si at data nå viser at Jordens gjennomsnittlige temperatur har økt med nær én grad celsius.
Togradersmålet er den grensen FNs klimapanel (IPCC) har satt som en «akseptabel» eller «håndterbar» gjennomsnittlig temperaturøkning på Jorden.
Dette er selvsagt ingen absolutt grense—den er valgt for å synliggjøre en overgang fra en «håndterbar» global temperaturøkning til en temperaturøkning som vil få tiltagende dramatisk skadelige effekter.
Med alle de usikkerheter som ligger i å sette en slik grense så har forskerne allikevel klart å enes om den – med den konsekvens at dette målet har fått en viktig plass i mange lands politikk.
Noen vil si at dette er en suksess i den forstand at man har klart å få forskning over i praktisk politikk. Selv store amerikanske oljeselskaper slutter nå opp om dette.
Her hjemme blir imidlertid denne konklusjonen stadig utfordret, senest med utgangspunkt i en artikkel av P.A. Bjørkum i Aftenposten der IPCC kritiseres for å drive med kvasivitenskap.
Bjørkum følger her opp en mindre stolt tradisjon som går ut på å så tilstrekkelig tvil om IPCC og betydningen av den menneskeskapte klimapåvirkning.
Slik kan politikerne få belegg for å utsette tiltak «til forskerne er enige». Uansett Bjørkums intensjoner – slike oppslag blir brukt på denne måten.
Bjørkum peker blant annet på at det uortodokst at klimaforskerne peker på hvor (skrå)sikre man er snarere enn hvilke usikkerheter som ligger i modellene.
Jeg tenker at dette er nettopp styrken til angrepsmåten man har valgt. Den har ført til at togradersmålet har blitt stående i mange langs politikk, til tross for iherdige forsøk på motstand fra fossilindustrien, diverse tenketanker og klimaskeptikere.
Betydningen av å fremheve at man er overveldende enig er vesentlig større enn å understreke de uenigheter som foreligger.
Uortodokst? Ja, kanskje. Men dette er tross alt en problemstilling som er av en litt annen karakter enn mange andre vitenskapelige teorier. Det handler om livsvilkårene på planeten vår.
Det er mye oppmerksomhet rundt hvor mye det koster å forhindre klimaendringene, men mindre på hva det koster oss på lenger sikt ikke å gjøre noe.
Lord N. Stern publiserte en rapport for noen år siden der han viste at det vil koste verden ca. 0,5 – 1 prosent av BNP å løse problemet – skadene ved ikke å gjøre noe vil derimot koste oss mellom 5 og 20 prosent av BNP.
I en nylig publisert rapport fra Citigroup; «Energy Darwinism – Why a Low Carbon Future Doesn’t Have to Cost the Earth» har de beregnet at det vil koste verden 44 billioner dollar (366 billioner kroner) å ikke gjøre noe for å stoppe klimaendringene.
Tallet de presenterer er omtrent likt med verdens samlede verdiskaping på ett år («Gross World Product»).
Jeg vil hevde at de som forsøker å undergrave klimaforskernes resultater spiller hasard. Et spill med en svært liten oppside (spare 0,5 – 1 prosent av BNP), men en betydelig nedside (tape 5 – 20 prosent av BNP årlig eller i sum bortimot ett helt GWP).
Det grunnleggende problemet er selvsagt at utgiftene til tiltak kommer nå mens utgiften ved ikke å gjøre noe overlater vi til våre etterkommere. Da er det fristende ikke å gjøre noe.
I løpet av høsten vil vi se om verdens ledere på klimakonferansen i Paris kan samle seg om en politikk som kan forhindre den klimautviklingen vi har startet på.
Utfordringen er å samle seg om bindende avtaler om kutt i CO2-utslipp på en skala som langt overskrider det man vil få med de tiltak som er besluttet.
Man må ty til alle tiltak som er foreslått – både de som er «trendy» (som sol og vind) og mindre «trendy» som karbonfangst på kull og gass, samt atomkraft.
Det hevdes fra kompetent hold at uten karbonfangst og -lagring er togradersmålet uoppnåelig.
