Foto: Svein Eggen
Det er trygt å si at det har vært en dårlig høst for oljeindustrien.
Olje og gass-prisene i fritt fall, kostnadskutt og nedbemanninger, naturgass i stigende miskreditt i Europa etter Putins sabelrasling i Ukraina, EUs klimaplan med vedtak om CO2-kutt og en energistrategi som gir preferanse til fornybar energi.
Og sist men ikke minst: lite trøst å finne i den siste synteserapporten til FNs klimapanel (IPCC) som kom ut tidlig i november.
Karbonboblen og utslippskutt
For de som har fulgt litt med så er det ingen egentlige overraskelser i denne rapporten.
De grunnleggende trekkene i rapporten har IPCC sluppet ut tidligere: menneskeskapte CO2-utslipp når nye høyder og temperaturprognosene peker mot fire grader temperaturøkning.
Det er vår bruk av fossil energi som pekes ut som synderen og det reflekteres over ubalansen mellom karbonbudsjettet og de påviste, ikke utvunnede deler av de fossile ressursene.
IPCC peker på at togradersmålet fortsatt er mulig, men krever drastiske kutt i CO2-utslippene – 40 til 70 prosent kutt innen 2050 (i forhold til 2010), og utslipp på null eller under(!) i 2100.
Om olje- og gassindustriens fremtid sier IPCC chair Rajendra Pachauri:
“In the absence of carbon capture and carbon storage then fossil fuels need to be phased out by the end of the century in order to stay within the 2oC target”.
Det er lenge til slutten av århundret, men på den annen side – dette er sterke signaler som ikke er egnet til å berolige nervøse investorer som i løpet av det siste året i stigende omfang har blitt konfrontert med problematikken rundt «karbonboblen».
Beregninger viser at 65 prosent av det karbonutslipp vi kan tillate innen tograderscenariet allerede er sluppet ut – og følgelig at oljeselskapene er overpriset.
Så kan vi selvsagt slå oss til ro med at slik blir det helt sikkert ikke- så langt har alt snakk om kutt i CO2-utslipp ikke gitt nevneverdige resultater.
Verdens hunger etter olje og gass later ikke til å være avtagende og oljeselskapene beroliger investorene med at «karbonboblen» er under kontroll. De gjør hva de kan for sannsynliggjøre «business as usual», men klarer ikke helt å vinne kampen om publikums og politikernes gunst.
Her hjemme øker presset på vårt eget oljefond om å investere seg ut av fossilbransjen. KLP gjør det – og 800 andre investorer (pensjonsfond, byer etc.) på verdensbasis med dem.
I første rekke handler dette om kull – men olje og gass kan bli det neste. Finansrådgivningselskapet Kepler Cheuvreux har beregnet at togradersmålet til IPCC vil kunne koste oljebransjen 28 000 milliarder dollar i verditap over de neste to tiårene.
Forhenværende direktør for BP, lord Brown advarer mot det samme.
På toppen av dette innrømmer Det internasjonale energibyrået (IEA) nå at fossil energi møter økende konkurranse fra spesielt solenergi – der kostnadene har falt svært raskt og kan konkurrere med fossil energi på pris.
Hvordan kan oljebransjen møte denne utfordringen?
CO2-håndtering et nødvendig tiltak
IEA, IPCC, EU-kommisjonen med flere er samstemt i at CO2-håndtering (CCS) er ett nødvendig tiltak olje/kullsektoren må ty til for å gjøre fremtidig bruk av fossil energi akseptabel under et mer strengt klimagassregime.
EU-kommisjonen peker i sin rapport om energiforsyning frem mot 2030 at utvikling av CCS hviler på de land som har store fossile reserver og/eller forbruk av fossil energi. Videre peker de på at gassens rolle i EUs fremtidige energiforsyning avhenger av CCS.
Implementering av CCS har imidlertid gått så tregt at mange mener det hele er en drøm og at det ikke lar seg gjennomføre i en skala som monner. Året 2014 har imidlertid vist litt mer positive tendenser.
I en nylig utgitt rapport viser Global CCS Institute at det nå er 22 CCS-prosjekter i operasjon eller under bygging – 50 prosent flere enn i fjor.
Fravær av satsing innen CO2-håndtering skyldes ikke at det er teknisk umulig – men at få investerer så lenge det er gratis å slippe ut CO2. Unntakene ser vi i Nord-Amerika der CO2 selges til økt oljeutvinning.
Man kunne tenke seg at «fossilbransjen» selv ville utvikle CCS nettopp for å sikre den fremtidige verdien av sine ressurser under et regime der det er dyrt å slippe ut CO2.
Troverdigheten til CCS er nettopp truet av at industrien selv ikke tar tak i dette i tilstrekkelig omfang. I Europa ser vi at de store kullenergiselskapene (RWE, EON, Vattenfall) sliter økonomisk på grunn av det tyske Energiewende der fornybar energi har forrang.
Energiselskapene har i dag ikke økonomiske muskler til nødvendige investeringer i eksisterende infrastruktur.
Her hjemme ser vi at oljeselskapene i en viss utstrekning trekker seg ut av CCS-forskningen og søkere til forskningsprogrammet CLIMIT melder om problemer med industristøtte fra oljeindustrien.
En kjent forsker innen industriell innovasjon professor Utterback ved MIT oppsummerer sin forskning med å si at:
«…ingen store industrier har noensinne vært i stand til å se sin egen undergang».
For Norges skyld håper jeg oljeindustrien klarer å tilpasse seg snarere enn å fornekte de endringer som er på vei. Vår fremtidige velstand vil påvirkes av dette.
Vi får se hva 2015 bringer. God Jul.
