Feltarbeid. Foto: Mariann Forsberg
I dette innlegget skal jeg gjøre et tappert forsøk på å forklare hva jeg egentlig studerer. Man skulle tro at etter to år på studiet burde man kunne gi et kort og konsist svar, men ei så vel. Dere får tilgi mine mangler og prøve å se saken fra min side. Her er min tolkning:
Jeg studerer geologi, geologi er læren om jorda. At geologi er læren om jorda er det vi blir fortalt av skolen, universitetene og ymse nettsider.
Det stemmer jo, det er en helt korrekt ting å si, men selv jeg som har en far som er geolog ble jeg tatt på senga da jeg ble konfrontert med faginnholdet.
Pensum er stort, og variasjonen minst likeså. På geologistudet blir man tatt med på en 4,6 milliarder år lang geologisk reise, med alt fra bittesmå mikrofossiler til enorme fjellkjeder som følgesvenner.
Vi har fag som mineralogi, der vi studerer mineralenes kjemiske oppbygging – hvorfor ser de ut som de gjør? Deres optiske egenskaper – hvordan kan vi kjenne dem igjen i mikroskop? Og deres fysiske egenskaper – hva kan dette mineralet brukes til?
Vi lærer om kvartærgeologi, hvordan og hvorfor vi har hatt isbreer, hvordan de beveger seg, og hvordan de har skurt og formet det norske landskapet vi ser i dag.
I sedimentologi lærer vi om hvordan sedimenter (små partikler) beveger seg i vann og i luft, hvordan de plukkes opp og avsettes og hvordan de kompakteres til å lage bergarter.
Paleontologifaget handler om levende organismers utvikling, fra bittesmå bakterier til skumle dinosaurer.
I geofysikk lærer vi om jordens fysiske egenskaper, som magnetisme og gravitasjon, og hvordan vi kan utnytte disse for å få informasjon om jorden.
Laboratoriearbeid. Foto: Mariann Forsberg
Jeg kunne skrevet uendelig mye mer om både disse og en haug med andre fag, men føler ikke det er hensiktsmessig.
Poenget jeg prøver å få frem er at i geologi henger ingen ting sammen, men alt har en sammenheng. Det føles ofte som om man hopper frem og tilbake mellom ting som ikke har noen sammenheng, og ofte så tenker jeg at det hadde vært fint med noen oppfølgingsfag.
Jeg opplever ofte den følelsen av å bare ha skrapt litt i overflaten av et fag og å ikke ha helt kontroll, men det er vel derfor vi har mastergrader.
Oppgitte følelser til tross så har jeg nok lært ganske mye mer de siste to årene enn hva jeg skjønner selv.
Jeg innser at det i første omgang kan virke som om jeg ikke fullt setter pris på studiet mitt, men det er altså ikke slik. Litt oppgitte og sytete studenter hører studiehverdagen til, og bør som oftest ikke tas for alvorlig.
Jeg har aldri angret på at jeg valgte geologi, og er svært takknemlig for å få ha verdens fineste klasserom, nemlig hele verden.
Den skal tidlig krøkes… Mariann og pappa ved verdens største kjente meteoritt i Hoba i Namibia. Foto: Mariann Forsberg
