Figur 1. Del av figur SPM.3 i IPCC Summary for Policymakers (2013)
IPCCs publikasjon ‘Headline Statements from the Summary for Policymakers’ inneholder som tidligere nevnt i konsentrert form hovedresultater av klimapanelets arbeid i form av en rekke hovedstatements, som er målrettet mot travle folk, beslutningstakere og journalister. Formålet er selvsagt å overbevise disse om klimaproblemets alvor.
Det er ingen tvil om at IPCC nøye har vurdert teksten i disse hovedstatements, så de gir det IPCC selv mener er et relevant og rettvisende overblikk. Likevel gir noen av disse statements gir dog anledning til mer undring enn overblikk; eksempelvis dette:
«Over the last two decades, the Greenland and Antarctic ice sheets have been losing mass, glaciers have continued to shrink almost worldwide, and Arctic sea ice and Northern Hemisphere spring snow cover have continued to decrease in extent (high confidence).»
Spørsmålet er hva som egentlig er signifikant og ubestridt viktig i dette statement? Massebalansen for Antarktis er vel fortsatt til dels usikkert bestemt, men at flertallet av planetens breer i moderne tid mister masse er det stor enighet om.
Men intet av dette markerer en ny og foruroligende utvikling. Eksempelvis har flertallet av breer i Norge mistet masse siden deres maksimalstørrelse under Den Lille Istid i 1750, og i Alpene markerer året 1860 start på den nåværende tilbakesmeltning. Begge år ligger langt foran det antropogene utslipp av CO2 fra fossile brensler som signifikant tok til etter 1950. Så det er en global utvikling i retning av mindre breer som har stått på lenge, og som enklest tolkes som resultat av den naturlige oppvarming etter den Lille Istid.
LES OGSÅ: Kommentar til FNs klimapanels sammendrag
LES OGSÅ: Kommentar 2 til FNs klimapanels sammendrag
Minst like stor undring knytter seg til klimapanelets fremhevelse av minskningen av havisen og vår-snødekket på den nordlige halvkule. I den noe mer fyldige redegjørelsen ‘IPCC Summary for Policymakers’ ledsages et analogt statement av et diagram (figur 1, over), hvor både reduksjonen i vår-snødekket samt i utbredelsen av den Arktiske havis tydelig ses.
Begge diagrammer viser implisitt å formode at det er godt kjennskap til utbredelsen av havis og vårsnø siden tidlig 1900-tallet. Det er dessverre ikke tilfellet, selv om det naturligvis eksisterer forskjellige nyttige observasjoner og beretninger fra denne tidlige perioden. Men riktig gode dataserier for snødekke og havis eksisterer kun fra begynnelsen av satellittperioden, det vil si fra 1979 og senere, hvilket også antydes i diagrammet for havis (figur 1).
Rutgers University Global Snow Laboratory (RUGSL; USA) er blant de internasjonalt ledende forskningsinstitusjoner på snødekkevariasjoner over tid. Figur 2 (under) viser hvordan snødekket på den nordlige halvkule ifølge RUGSL har variert siden 1963, vinter, vår og høst. Øyensynlig er det identiske data som IPCC benytter i sin analyse av utviklingen (figur 1).
Figur 2. Snødekkets utstrekning 1967-2013 på den nordlige halvkule (106 km2). Kilde: Rutgers University Global Snow Laboratory. Klikk for større bilde.
Av figur 2 ser vi at vintersnødekket på den nordlige halvkule har vokst siden 1967, vår-snødekket er minsket, og høst-snødekket har også vokst. På den bakgrunn kan man undre hvorfor IPCC alene utvelger vår-snødekket som indikator for menneskeskapt klimaendring, med mindre CO2 kun antas å ha klimaeffekt på den nordlige halvkule om våren, og ikke til andre årstider?
Men IPCC har åpenbart hatt grunn til å mene at dataserien for vår-snødekket er den beste indikator for menneskeskapt klimaendring, hvilket tydelig fremgår av ‘Headline Statements from the Summary for Policymakers’.
Hva med Antarktis?
Også IPCCs fokus på minskningen av den arktiske havisen gir anledning til å undres. Vår planet har jo som kjent to poler, og klimamodellene forutsier CO2-dreven oppvarming for begge. Endringer av atmosfærisk CO2 virker jo ikke kun på den nordlige halvkule, men også på den sørlige.
Derfor skulle det virke naturlig at man ikke kun har fokus på forhold ved Arktis, men også ved Antarktis? Det er jo ingen kunst å få tak i data om havis ved begge poler på Internett (figur 3, under), og dessuten er det jo ved polene at alle globale klimaendringer (naturlige så vel som menneskeskapte) mest klart kommer til uttrykk.
Diagrammet (figur 3) viser et interessante forhold, nemlig at havisen omkring Sørpolen siden 1979 har hatt diametralt motsatt utvikling av den som kjennetegner havisen ved Nordpolen. Dette er vel en interessant informasjon for de fleste, og IPCC kunne derfor gjerne ha nevnt det i deres hovedstatement, ikke minst da minskningen av havisen ved Nordpolen fremheves som bekymrende.
Mange av de som leser disse hovedstatements har jo ikke tid til å lese de mer detaljerte rapporter fra IPCC, hvor den voksende havis i Antarktis riktignok nevnes, om enn kort.
Figur 3. Utbredelsen av havis i Arktis og Antarktis, vist som årlig gjennomsnitt av månedsdata. Kilde: National Snow and Ice Data Center (NSIDC).
Med kjennskap til iskjerneanalyser fra Grønland og Antarktis er den motsattrettede utvikling i Arktis og Antarktis imidlertid slett ikke overraskende. Iskjernene viser at klimautviklingen ofte har vært i grov motfase de to polene imellom, og den motsatt rettede utvikling i havis i vår tid viser derfor at de naturlige klimaendringer fortsatt dominerer over de datamaskinbaserte menneskeskapte globale endringer.
Hermed er historien om havis imidlertid langt fra slutt. De to kurvene over havisen (figur 3) viser en grov periodisitet overleiret den generelle minskning (Arktis) og økning (Antarktis). Disse variasjoner peker muligens mot hvilke mekanismer som påvirker de to motsatt rettede utviklinger.
Eksempelvis viser Fourier- og wavelet-analyser at mens havisen på den nordlige halvkule er sterkt påvirket av en periodisk variasjon på 5,3 og muligens også 29,9 år, så er havisen på den sørlige halvkule særlig påvirket av en periodisk variasjon på ca. 4,5 år, samt at denne først blir viktig etter 1993.
Dette gir interessante indikasjoner på hvor årsakene til de observerte havis-variasjoner kan finnes, samt også om den sannsynlige utvikling i havisens utbredelse i de kommende år. Men det er en helt annen historie.
Det er imidlertid veldig trist at mange IPCC-tilknyttede forskere kun i beskjedent omfang vil kunne gjøre bruk av naturens egne hint om sannsynlige årsakssammenhenger. Mange av disse forskere vil formodentlig føle seg bundet av lojalitet til hypotesen om CO2 sin dominerende effekt på klimautvikling, hvilket er menneskelig forståelig.
Imidlertid vil denne erkjennelsesmessige inaktivitet sannsynligvis i stigende omfang virke frustrerende; menneskeskapt utslipp av CO2 utviser jo ingen periodiske variasjoner som de ovennevnte.
REFERANSER
Blunier, T., Chappellaz, J., Schwander, J., Dällenbach, A., Stauffer, B., Stocker, T. F., Raynaud, D., Jouzel, J., Clausen, H. B., Hammer, C. U., and Johnsen, S. J. 1998. Asynchrony of Antarctic and Greenland Climate Change During the Last Glacial Period. Nature, 394, 739-743.
Blunier, T., and E. Brook 2001. Timing of millenial‐scale climate change in Antarctica and Greenland during the last glacial period. Science, 291, 109–112, doi:10.1126/science.291.5501.109.
Chylek, P., Folland, C. K., Lesins, G., and Dubey, M. K. 2010. Twentieth century bipolar seesaw of the Arctic and Antarctic surface air temperatures. Geophysical Research Letters, 37, L08703, doi:10.1029/2010GL042793
LENKER
IPCC Headline Statements from the Summary for Policymakers: http://www.ipcc.ch/news_and_events/press_information.shtml#.UqIL-uKQOLw
IPCC Summary for Policymakers: http://www.ipcc.ch/
Rutgers University Global Snow Laboratory: http://climate.rutgers.edu/snowcover/index.php
Havis; National Snow and Ice Data Center (NSIDC): ftp://sidads.colorado.edu/DATASETS/NOAA/G02135/
