Hjallis demonstrerer hvileskjær i venstresving
Den politiske diskusjonen rundt landets universiteter er ofte konsentrert omkring temaet midlertidige stillinger. ‘Alle’ synes å være enige om at slike stillinger er en uting, og at det eneste saliggjørende er flere faste stillinger.
Erfaringer fra de senere år ved vårt institutt, Geovitenskap UiB, tilsier at kandidater til faste vitenskapelige stillinger må ha bak seg ca. 10 år med forskning i midlertidige stillinger for å kunne bli kvalifisert til en fast stilling. Denne tiden vil sikkert være kortere for forskningsmiljøer med lavere kvalitet, men uansett er det klart at vi i fremtiden vil trenge flere midlertidige stillinger, både av typen PhD, postdoktor og innstegsstillinger.
Hvordan kan de så ha seg at det synes å være enighet om at midlertidige stillinger er et problem? Vi har her nok et eksempel på at politikere er mest tjent med å få diskusjonen ut på et tåkelagt jorde, fremfor å sette i gang tiltak som løser landets utfordringer. Og ledelsen ved universitetene følger i stor grad etter, siden de vet at de helst bør pisse oppover sin egen karrierestige.
Selv var jeg ansatt på diverse prosjekter i ca. 7 år etter fullført doktorgrad før jeg ble fast ansatt. Det er ingen tvil om at denne perioden var den beste i min vitenskapelige karriere, på de fleste måter.
I tillegg til flere midlertidige stillinger trenger vi selvsagt også flere faste stillinger, og ikke minst mer midler til selve forskningen og vitenskapelig utstyr. Dette for å sikre at de forskerne vi har kan bruke tiden sin til å forske istedenfor å søke om forskningsmidler.
Jeg må dessverre konkludere med at den rødgrønne regjeringen har vært en eneste 8 år langt hvileskjær når det gjelder forskning og utdanning. Ha et godt valg.
