På Leka er deler av mantelen presset opp i dagen, noe som gjør øya til et unikt
«laboratorium for geologisk forskning». Foto: Berit Løkken
Hvordan står det egentlig til med den geofaglige forskningen her hjemme? Forskningsrådet har nå gjennomført en evaluering av grunnleggende forskning innen geofagene1. Konklusjonen er at helsetilstanden er god. Norge er internasjonalt ledende innen en rekke felt (klimaforskning, marin forskning, forskning på geologiske prosesser o.a.), og at det er få forskningsområder vi er direkte svake. Evalueringspanelet slår fast at «Norway can be proud of its many strenght in the field of Earth Sciences which has been built from a strong physical and natural science base and are of critical national importance».
Men rapporten avdekker også store variasjoner i forskningsinnsats, vitenskapelig produksjon og faglig kvalitet blant de evaluerte forskningsgruppene. Noen få er framhevet som internasjonalt ledende, noen er beskrevet som direkte svake. Et viktig spørsmål som reises blant konklusjonene er om vi her i landet har for mange forskningsmiljø, som må kjempe om for lite forskningsmidler? Det pekes også på at forskningsinfrastrukturen ikke er noe å rope hurra for, og at det bør settes i gang tiltak for å bedre dette. Etablering av et nasjonalt nettverk kan være veien å gå.
Forrige evaluering av geofaglig i forskning her i landet ble gjennomført i 1998. Det jeg synes er mest interessant er få sett i hvilken grad de miljøene som scoret lavt på siste evaluering har vist evne til å heve seg. Det bør jo være en av hovedhensiktene med slike evalueringer; avdekke svakheter og så gjøre nødvendige tiltak for rette disse.
Et annet interessant spørsmål er i hvilken grad de geofaglige SFF’ene har bidratt til å løfte norsk geoforskning. Jeg finner det derfor overraskende at International Centre for Geohazards (ICG) ikke er med i evalueringen. Bjerknessenteret (BCCR) og Physics of Geological Processes (PGP) scorer godt i evalueringen. Centre for Integrated Petroleum Research (CIPR) gjør det ikke. Noe av forklaringen ligger i selve evalueringskriteriene. Antall publikasjoner i internasjonalt anerkjente tidsskrift og siteringer teller mye i rangeringen. Antallet publikasjoner per fulltidsansatt ved SFFene er imidlertid ikke særlig høyere enn det som levert fra for eksempel Geologisk Institutt ved UiO, UNIS og NGU i samme periode, og det er kun Bjerknessenteret som skiller klart bedre ut enn de andre nevnte institusjonene når det gjelder gjennomsnittlig siteringsrate (impact factor) 2.
Samlet sett framstår de norske geofagmiljøene som produktive når det gjelder vitenskapelige publikasjoner. Fra år 2000 til 2009 økte den samlede produksjonen med 86%, og i 2009 publiserte norske forskere hele 770 artikler i geofaglige tidsskrift3. Dette setter oss helt i toppen i Norden når det gjelder total produksjon, og helt i verdenstoppen når det gjelder vitenskapelig publisering ”per capita”.
Men antall publikasjoner og siteringer behøver nødvendigvis ikke være fullgode mål på kvaliteten og nytteverdien av forskningen. De fleste vil jo mene at forskningsresultatene skal brukes til noe. Her støter vi på nye utfordringer. Hvordan skal vi måle den samfunns- og/eller bedriftsøkonomiske effekten av det vi gjør?
Arne B. Johansen spør i kronikk4 i Bladet Forskning om forskningen har så mange virkninger at de ikke kan avgrenses og kvalitetsmåles. I så tilfelle, hvordan kan vite hva forskningen har gitt av avkastning? Med referanse til bl.a. NIFUs vurdering av graden av suksess oppnådd gjennom Forskningsrådets satsing på SFFene, etterlyser Johansen kriterier for en objektiv vurdering av verdien av denne satsningen. NIFUs rapport gir et meget positivt bilde av virkningen SFF-ordningen. Men Johansen later ikke til å være helt overbevist, bemerker (en smule sarkastisk?) at «et særlig skår i gleden for oss som står utenfor er at der er for tidlig å si noe om vitenskapelig verdi av sentrene etter åtte år.»
Nils Roll-Hansen etterspør også alternativer til «tellekantsystemet» i sitt debattinnlegg i Aftenposten 8. oktober. I Fagerberg-utvalgets utredning «Et åpnere forskningssystem»3 er det fokusert på vitenskapelig produksjon i form av utgitte artikler og bøker, det såkalte «tellekantsystemet» hvor resultatene måles i publiseringspoeng. Roll-Hansen peker på at selv om «tellekantsystemet» kan fungere godt innen grunnforskningen, sier mengden av publikasjoner lite om verdien på lang sikt. Han fremhever videre at det er lettere å samle publiseringspoeng på felt der virksomheten allerede er stor, og det er bred enighet om hva som er interessante problemer (eksempelvis klimaforskning), og konkluderer med at under slike forhold kan radikal nytenkning lett få dårlige kår.
Fagerberg-utvalget erkjenner dette problemet, og sier at ”Utvalget har vært opptatt av mulighetene for å etablere konkrete indikatorer som reflekterer samfunnets og næringslivets bruk av forskning, men har funnet at det per i dag ikke finnes informasjon som kan brukes til å sammenligne for eksempel norske forskningsinstitusjoners bidrag langs disse dimensjonene”. Dette må vi derfor forske mer på! (Et opplagt svar fra et forskertungt uvalg …). Innledningsvis i utredningen har imidlertid Fagerberg-utvalget selv pekt en rekke faktorer som de mener kjennetegner et velfungerende forskningssystem. Eksempelvis skal et velfungerende system ”bidra til fornyelse av fag og samfunn”, ”preges av mangfold” og ”bruke ressursene effektivt.” Faktorer som det kanskje burde være mulig å måle, også på institusjons- og instituttnivå?
Men Fagerberg-utvalget har som sagt så langt lagt hovedvekten på publiseringspoeng og «impact factors». Og diskusjonen fortsetter. Om man ikke bruker ”tellekanter”, hva skal man da forholde seg til? Hvem bør i så fall få penger til sin forskning, og hvem ikke? Det blir lett slik som i frasegnet om at «der hvor to geologer møtes, er det minst tre forskjellige meninger».
Da er det mye greiere å forholde seg til klar tale, som for eksempel at «Petroleumsforskning lønner seg». I innledningen til NTVAs bok5 med denne tittelen går det fram at «forskningsdirektør Ole Lindefjeld i ConocoPhillips … i sin tid hadde påvist en gevinst på minst 15 ganger det beløp selskapet hadde investert i forskning og utvikling i Norge». Dette er jo ikke så verst. Men i samme åndedrag vil jeg også gjerne nevne at en studie utført av Instituto Geológico y Minero de España i 20056 konkluderte med at for hver Euro man hadde investert i geologsk kartlegging av landet kunne man påberegne en nytteverdi på 19 Euro. Altså en enda bedre avkastning på investeringene. Det er fortsatt bruk for solid geologisk håndverk. Bare så det er sagt!
1Wilson, M. et al. 2011. Research in Earth Sciences in Norway. Evaluation. Norges forskningsråd.
2Aksnes, D.W & Klikou, A. 2011. Evalution of Earth Sciences – Publication and Citation Analysis. National Indicators and International Comparisons. Institutional Analyses (Preliminary version).
3Fagerberg, J. et al. 2011. Et åpnere forskningssystem. NOU 2011:6.
4Johansen, A.B. 2011. Kvalitet og avkastning i norsk forskning. Bladet Forskning, Nr. 3/11, s. 24.
5Keilen, H. (red.) 2005. Petroleumsforskning lønner seg. Norges Tekniske Vitenskapsakademi (NTVA), 91 s.
6Economic and social value of the MAGNA Plan geological map of Spain at a scale of 1:50.000. Publicaciones del Instituto Geológico y Minero de España, 2005, 54 s.
