Vi trenger mer forskning på geologi og de geologiske prosessene i Arktis. Her fra ekskursjon til Svalbard i 1910. Foto: Oscar Halldin/NGU
Norges forskningsråd sin strategi for polarforskning skal revideres, og Rolf Mjelde ber i sitt blogginnlegg Polarpolicy geo-miljøet komme med innspill. En betimelig oppfordring. Men like viktig er det at de som tar en endelig beslutning om hva polarstrategien skal innholde er sitt ansvar bevisst. Siden forrige strategidokument ble utgitt i 2009, har Norge formelt fått forvaltningsansvaret for nye havområder i Arktis. Med forvaltningsansvaret følger behovet for grunnleggende geofaglig kunnskap. Dette må gjenspeiles i de prioriteringene som legges i den nye polarforskningsstrategien.
Geologien er bokstavelig talt grunnlaget for det meste. Jorda vi lever av, og beveger oss på er geologi. Uten tilgang til mineraler kollapser samfunnet. Alt det som ikke kan dyrkes, må vi hente ut fra fjell og løsmasser. Likevel overser vi behovet for grunnleggende kunnskap om geologien. I eksisterende Policydokument for norsk polarforskning 2010-2013 er geologi som forskningstema nærmest fraværende. Geologi kommer riktignok inn som en del av naturlige klimasvingninger og naturlig forurensing under temaet Geosfære-relaterte problemstillinger. Vi kan også lese at det fortsatt er store kunnskapshull, ikke minst når det gjelder den geologiske utviklingen av Polhavet, og tilhørende kontinentalmargin. Men når det gjelder prioriteringer, er geologi og framskaffing av grunnleggende geologisk kunnskap ikke med på listen.
Vi leser i policydokumentet at det fra norsk og russisk side er betydelige forventninger til forekomster av petroleumsressurser i nordområdene. Deretter går man over til å snakke om feltutvikling, teknologi og miljø. Man tar nesten for gitt at petroleumsforekomstene bare ligger der. Slik er det selvsagt ikke. En petroleumsforekomst er et resultat av omfattende og kompliserte geologiske prosesser. For å finne petroleumsforekomstene trenger vi kunnskap om geologi og om de geologiske prosessene som har virket inn, og de som fortsatt pågår der oljen og gassen kan befinne seg. Hvor finner vi de organisk rike kildebergartene? Når har oljen blitt dannet, og hvor har den havnet (migrert gjennom bergartslagene)? Hvor finner vi store oljefeller, med tette lokk? Hva skjedde med petroleumsreservoarene under, og like etter, de store istidene? For å kunne gi gode svar på disse spørsmålene trengs det geofaglig forskning. Mye forskning.
Nordområdene skjuler ikke bare olje og gass, men også ukjente mengder av metaller, industrimineraler og kull. Kunnskapen om slike forekomster i den norske delen av Arktis er nærmest ikke-eksisterende. Det utvinnes kull og det finnes gull på Svalbard, men vi har svært liten kunnskap om hva som reelt skjuler seg i berggrunnen. Vi kan anta at det finnes metallrike avsetninger langs den nordlige delen av den Midtatlantiske ryggen, og trolig også langs Gakkelryggen i Polhavet. Men vi vet ikke hva som er der. Forskning på forekomster og de geologiske prosessene som har bidratt til dannelsen av mineralressurser på Svalbard og i dyphavet i nord har aldri vært prioritert.
I eksisterende policydokument for norsk polarforskning er som sagt geosfære-relaterte problemstillinger begrenset til naturlige klimasvingninger og til naturlig forurensing. Dette er viktige tema. Men igjen; mye av det grunnleggende mangler. Hvor er det blitt av geologien og de prosessene som former landskapet rundt oss? For å kunne forutse hvordan klimaendringer og vår egen aktivitet påvirker landskapet og miljøet i Arktis, må vi ha grunnleggende kunnskap om landskapstyper og de prosessene som former landskapet. Forskning på isbreer som smelter er viktig ett element. Men bare ett! Endringer i sedimentasjonsmønster, kystutbygging- og erosjon, prosesser som fører til utglidninger og ras er like viktige.
På samme måte trenger vi også kunnskap om de geologiske prosessene i det undersjøiske landskapet. Norge forvalter som sagt store havområder i Arktis. I gjeldende policydokument står det at de øvre sedimentlag er et arkiv for å studere naturlige nivå av forskjellige kjemiske forbindelser som kan brukes som referanse ved studier av forurensning både av land og havbunn og innsjøsedimenter. Helt riktig. Men først må vi vite mer de øvre sedimentlagene. Hvordan og når ble det avsatt; er de representative for den tidsperioden vi vil undersøke. Henter vi miljøprøver fra et område med aktiv erosjon får man naturlig nok et helt feil bilde. Vi trenger også mer inngående kunnskap om havbunnen for å si noe om utbredelsen av de forskjellige samfunnene av bunndyr som lever der og utgjør næringsgrunnlaget for viktige fiskebestander. Det er en 1-til-1 sammenheng mellom geologi, bunntyper og dyresamfunn på havbunnen.
Geofæren handler ikke bare om klima og miljøgifter, men om hele det fysiske og kjemiske miljøet, inkludert forekomster av naturressurser som metaller og bunndyr. Her har vi fortsatt store kunnskapshull som må dekkes. Ikke minst i Arktis.
