Figuren viser verdens reserver av fossilt brennstoff, hvor mye som er brent frem til i dag, og hvor mye som kan brennes uten at den globale temperaturøkningen overskrider 2°C. Illustrasjon: carbontracker.org
“Fremtiden i låste hender“ er den treffende tittelen på en reportasje fra Morgenbladet som omtalte problemet IEA peker på i de to siste utgavene av “World Energy Outlook”: 2-gradersmålet og våre ”tillatte” klimagassutslipp er i ferd med å bli ”innelåst” av alle kullkraftverk og industribedrifter som allerede er bygd og som vil være i drift i ti-talls år fremover.
Sagt på en annen måte: de samlede utslippene fra all vår industri og alle våre kraftverk bringer oss på en CO2-utslippsbane som fører til at vi sannsynligvis ikke klarer 2-gradersmålet, uansett hvordan vi innretter oss forøvrig.
Konsekvensen av en slik erkjennelse er at alle nye anlegg vi bygger etter cirka 2017 ideelt sett enten ikke bør bygges eller bør ha null utslipp. I motsatt fall vil vi i tiltagende omfang skyve prognosene for global oppvarming mot høyere estimater og fossile brensler vil i stigende grad utpekes til synderen.
Hva betyr dette for Norge, som henter sin rikdom nettopp fra å selge fossile brensler?
Som en konsekvens av problemstillingen over peker IEA på at 2-gradersmålet bare tillater oss å forbrenne cirka 1/3 av dagens påviste hydrokarbonreserver. Figuren over viser dette i tall: CO2-potensialet til verdens påviste reserver er 2795 Gt (milliarder tonn). Vi har hittil sluppet ut 282 Gt og kan slippe ut 565 Gt frem mot 2050 innen rammen av 2-gradersmålet.
Dette resonnementet er brakt videre av den engelske investeringsbanken HSBC som i en nylig utgitt rapport peker på hvilken risiko dette innebærer for investeringer i petroleumsindustrien. Dersom 2/3 av reservene er ubrennbare, vil dette selvsagt ha en effekt på hvilke reserver som blir bygd ut og til slutt hvilken verdifastsettelse de ulike oljeselskapene vil få.
HSBC konkluderer for eksempel med at Statoil har 17 prosent av sin verdi knyttet til reserver som er ubrennbare.
En videre konsekvens av dette er vi ikke kan tro på et 2-graders mål (som svært mange land har forpliktet seg til å jobbe mot) og samtidig bokføre verdien til de uproduserte olje- og gass reservene.
Toneangivende stemmer internasjonalt hevder at vi kan stå overfor en finansiell “karbonboble” gjennom at oljeselskapenes verdi er satt for høyt. HSBC advarer mot at så mye som 40-60 prosent av børsverdien til de 200 største olje-, gass- og kullselskapene i verden kan være knyttet til dette.
To åpenbare faktorer kan redde oss fra dette: 1) at man forlater 2-graders målet, 2) at man går svært langt i å dekarbonisere oljevirksomheten og bruk av fossile brensler gjennom blant annet storstilt bruk av CO2-fangst og –lagring.
CO2-håndtering kan dermed bidra til å sikre verdien av våre petroleumsressurser.
