Technology Centre Mongstad (TCM) er verdens største senter for testing og forbedring av CO2-fangstteknologier. Foto: TCM
Vi har lagt bak oss en Mongstad-høring med fokus på hvorfor dette prosjektet ble stoppet. Sentralt i dette har vært diskusjoner rundt kostnader.
Den samme diskusjonen foregår i mange andre land. I fravær av en pris på utslipp av CO2 så er det ikke lett å rettferdiggjøre store utgifter til noe som hittil har vært gratis.
Vi kan slå fast en ting: å fange CO2 fra røkgasser er kostbart. Det som imidlertid må diskuteres er hva disse kostnadene skal sees i forhold til?
For en eier av et eksisterende utslipp blir det i dagens situasjon å sammenligne med ikke å fange CO2 (som er gratis). I en konkurranse om å faktisk bygge et fangstanlegg blir det selvsagt en konkurranse på pris (blant annet). Målet med enhver kommersiell teknologi er selvsagt å få kostnader så lave som mulig. En teknologi er konkurransedyktig når alternativet til å ta den i bruk er dyrere.
Det er her vi sliter i dag.
Alle vet at det er billigst på kort sikt å tømme søpla over gjerdet – heller enn å betale for renovasjon. Men vi har erfart at kostnadene ved å avbøte skadene etterpå kan bli vesentlig større enn om man tok hånd om dem underveis. Derfor ønsker vi likevel å betale noen for å ta hånd om avfallet vårt.
Hittil har vi sluppet ut noe slikt som 1 500 milliarder tonn (Gt) CO2 til atmosfæren. Dette har ikke kostet noe som helst, vi har tvert imot hatt store fordeler av dette i form av billig og lett tilgjengelig energi. Dette har gitt oss, det vil si Vesten, en økonomisk vekst uten sidestykke i menneskets historie.
Baksiden er at denne CO2-mengden har gitt oss nesten en grad celsius temperaturøkning. Fortsetter vi å brenne olje, gass og kull slik vi gjør i dag, vil temperaturen øke til over 4 grader.
Hvordan setter vi så en pris på dette?
Norge har bidratt med beskjedne 10 Gt CO2 gjennom oljen vi har produsert og solgt. Skulle vi sette en pris på dette (med en CO2-kvotepris på for eksempel 30 €/tonn), ville prisen for dette utslippet vært cirka 2 500 milliarder kroner – om lag halvparten av oljefondets verdi.
Regner vi inn CO2-kostnad knyttet til det vi har av fremtidig ikke-produsert olje og gass, er det cirka 4 000 milliarder kroner under samme forutsetninger. Satt på spissen er det dette vi som nasjon kan bli stilt til ansvar for dersom et fremtidig utslippsregime sender regning til ressurseier. Med en kvotepris på 30 €/tonn skulle et fat olje kostet 115 dollar i stedet for 100 dollar.
Et langt mer alvorlig perspektiv er å se på kostnader i forhold til hva CO2-utslipp kommer til å koste verden gjennom klimatilpasning og økte utgifter som følge av menneskelige tragedier og skader på eiendom. Her er det selvsagt svært usikre tall, men jeg kan gjengi noen forsøk på sette tall på dette.
Ett av de første var Stern-rapporten fra 2007 som regnet seg frem til at en 5-gradersøkning frem mot 2100 vil koste verden 5 – 20 prosent av det globale bruttonasjonalproduktet, mens det å begrense temperaturøkning ville koste verden 1 prosent. Verdensbanken publiserte en analyse i 2011 der hovedbeskjeden er at tilpasning til en 2 grader varmere verden vil koste oss cirka 100 milliarder dollar per år fra 2010 til 2050.
Kanskje er dette et konservativt estimat, sett i lys av at amerikanske myndigheter i 2008 regnet ut at man i USA alene kan risikere over 200 milliarder dollar per år i økte utgifter allerede i 2025 som følge av orkaner, tap av eiendomsverdier, omlegging av energisektor og sviktende vanntilførsel.
IEA har regnet ut at ekstrakostnadene innen energisektoren knyttet til omlegging til en dekarbonisert energitilførsel alene vil koste verden 36 000 milliarder dollar totalt frem mot 2050.
Jeg skal ikke tvære dette ut noe mer – bottom line er at det ikke er noen billige løsninger – vi kan velge å ta kostnadene nå fremfor å ta sterkt økte kostnader senere.
Vi bruker gjerne begrepet kostnadseffektivt når vi snakker om ny teknologi som skal inn på et marked.
Spørsmålet er hva som er kostnadseffektivt i denne sammenheng?
Jeg vil si: Komme i gang så fort som mulig, ta i bruk alle tiltak som monner og til slutt jobbe som en gal for å gjøre det hele så billig som mulig. Da har vi en sjanse.
