1800-tallets Pittsburgh i USA. Illustrasjon: picstopin.com
Sosialantropolog Hylland Eriksen hadde tidligere i år en kronikk i Morgenbladet der han reflekterer over «modernitetens brensel», det vil si hvilken betydning kullet har hatt for utviklingen av det samfunnet vi lever i.
Kortversjonen av denne historien handler om hvordan kullet på 1700- og 1800-tallet bidro til å løfte Europa og senere USA ut av fattigdom og opp til å bli rike industriland. Rikdom la grunnlaget for en økende befolkning og dagens velstandssamfunn.
Bildet over er fra Pittsburgh i USA på 1800-tallet. Det viser røyken fra de kullfyrte jernverkene som vokste frem basert på lokale kullressurser. I løpet av 200 år er det tatt ut over 10 milliarder tonn kull i dette området. Dette la grunnlaget for at Pittsburgh ble verdens stålhovedstad.
Et tilsvarende bilde kan vi finne fra byer som Manchester i England hvor kullet også dannet grunnlaget for industrivekst og velstand. Dette er vår historie enten vi liker det eller ikke.
En enkel “oppskrift” for velstand som er basert på lett tilgjengelig og billig energi. Dette er en «oppskrift» land som Kina og India forsøker å kopiere. Sammenhengen mellom økonomisk vekst og energiforbruk er godt dokumentert.
I dag kjenner vi den miljømessige prislappen på dette eventyret. CO2-konsentrasjonen i atmosfæren har steget til et nivå som truer vår fremtidige eksistens. Samtidig ser vi bilder fra industribyer i Kina minner om bilder fra europeiske industribyer på 1800-tallet.
I dag har stemningen snudd og kull betraktes ikke lenger som “det svarte gullet”. I hvert fall ikke i den rike del av verden.
Debatten går nå i retningen av å bortimot kriminalisere all fremtidig bruk av fossil energi. Investorer truer med å droppe fossilbransjen, drevet av frykt for en karbonboble som kan true børsenes verdier. Vårt hjemlige oljefond er under press for å gå i samme retning. Opinionen tar avstand fra fossilbransjen og vi døyver vår samvittighet ved å kjøpe elbiler og betale CO2-avgift for ferieturen til eksotiske reisemål – samtidig med at vi har eksportert vår mest forurensende industri til det fjerne østen.
Fra media ser vi at verden gjøre store fremskritt innen fornybar energi – dette er bra og riktig men budskapet blir ofte oversolgt og vi får inntrykk av at den «fossile æra» er over om kort tid.
Olje- og kullindustrien kjører på den annen side «business as usual» og investerer enorme beløp i å finne og utvikle nye ressurser, til tross for advarslene fra Det internasjonale energibyrået om at vi ikke kan brenne opp alle disse ressursene innen et 2-gradersscenario.
Her er det mye som ikke går i hop.
Personlig tror jeg ikke den fossile æra er over på lang tid ennå, til det er det for mange fossile terrawattimer som skal erstattes med sol og vind. Men jeg er sikker på at fossil-bransjen i sterkere grad fremover vil bli utfordret på å rydde opp etter seg.
CO2-håndtering (CCS) er den teknologien som kan være brobyggeren mellom den fossile og den fornybare æra og gjør at vi kan ha et håp om å både klare 2-gradersmålet og å gi den tredje verden den energien de trenger. Ikke heller uvesentlig for oljenasjonen Norge som i lang tid fremover håper å tjene penger på sin olje- og gassvirksomhet.
