Foto: Halfdan Carstens
Vitenskapsteoretikeren Thomas Kuhn introduserte begrepet paradigmeskifte – om et systematisk skifte i måten å tenke på – i boken The Structure of Scientific Revolutions fra 1962. Innenfor naturvitenskapen er det utviklet mange teorier og ideer, men bare et fåtall av disse har hatt tilstrekkelig omfang og rekkevidde til å fortjene betegnelsen paradigmeskifte.
I geologien er teorien om kontinentaldrift et eksempel på en dramatisk endring, fra å se Jorda som statisk, til å erkjenne at den er en planet med en svært dynamisk overflate som både konserveres og fornyer seg. Skeptikerne var mange, og studenter på 70-tallet ble presentert for platetektonikken som en teori. I dag er det en akseptert forklaringsmodell.
Etter årets spennende Norsk Geologisk Forenings Vintermøte sitter vi igjen med en fornemmelse av at forbausende mange norske geologer fortsatt er «klimaskeptikere», dvs. de tror ikke på at utslipp av CO2 har den effekt på klimaet som FNs klimapanel IPCC hevder.
Har vi tatt kontroll over Jorda?
Samtidig diskuterer verdens ledende stratigrafer om Jorda er på vei, eller har gått, inn i en ny tidsepoke, antropocen (menneskeskapt), etter pleistocen og holocen. Bakgrunnen er at menneskers påvirkning på Jorda gjennom landbruk, urbanisering og regulering av elver er så omfattende at det vil kunne sees som en global stratigrafisk grense i den geologiske lagrekken i fremtiden. Samtidig skjer det en utrydding av biologisk mangfold i et omfang som flere hevder kan sammenlignes med de store masseutslettelsene i Jordas historie.
Hvorfor er da så mange geologer skeptiske til at menneskelig aktivitet også påvirker klimaet? La gå med at vi ikke skjønner alle prosesser og tilbakekoblingsmekanismer enda, men korrelasjonen mellom klimagassutslipp og temperaturstigning er vitenskapelig sett godt dokumentert. GEOs utmerkede redaktør gjør i GEO 06/12 et poeng av at ny forskning mener å kunne dokumentere at de siste 50 års temperaturstigning kommer før atmosfærisk økning av CO2, og at utnyttelsen av fossil energi som olje, gass og kull derfor ikke påvirker temperaturen på Jorda. Interessant påstand, ja vel, men i skarp kontrast til det overveldende flertallet av forskere som mener det er en direkte sammenheng.
At lobbyister prøver å argumentere mot teorier som går i mot deres interesser er velkjent. BI-professer Jørgen Randers gjør det motsatte i DN 31. januar: «Det er så fundamentalt uetisk å bringe mer tvil inn i klimadebatten, når alle vitenskapsmenn er enige om at det ikke eksisterer en slik tvil».
At geologer er skeptiske til rådende klimamodeller, må vi også akseptere, dette griper jo rett inn i deres fagfelt. Men vi må forvente at skepsis blir like solid faglig begrunnet, som fra fagmiljøene som argumenterer for at klimaet endres (ref. IPCC).
Historiens største paradigmeskifte
Selv om man kan ha vært skeptisk til ekstrapoleringer i de tidlige modellene fra IPPC, så viser dataene fra de siste årene at de følger disse i skremmende grad. Allikevel går debatten videre.
Står vi på samme sted som skeptikerne mot kontinentaldrift var på 70-tallet? Er det slik at tanken om at mennesket faktisk er i stand til å påvirke de naturlige prosessene på Jordas overflate – geologi, klima, liv – er så overveldende at vi nekter å ta det inn over oss? Kanskje ikke så rart, det vil i så fall representere det største paradigmeskifte i vitenskapelig tenking gjennom hele menneskets historie.
Dette spørsmålet har en interessant og ubehagelig filosofisk dimensjon. Konsekvensen av å akseptere antropogen (menneskeskapt) påvirkning som årsak til endrete klima- og livsbetingelser på Jorda er at vi blir individuelt ansvarliggjort, overfor våre medmennesker, og aller mest i forhold til kommende generasjoner og vår egen arvelinje.
Så hva kan og bør vi gjøre?
For det første, så bør vi ta inn over oss det vi har lært fra geologien. På NGU-dagen i 2012 fortalte Direktoratet for naturforvaltnings direktør Janne Solli at hun hadde hørt en geolog beskrive de forestående klimaendringene som «spennende». Den akademiske interessen i utsagnet er prisverdig, men retorikken vitner om manglende forståelse for sammenhengen mellom klima og livsbetingelser som vi kan lese ut av geologiske lag og formasjoner. Skåldende hete og masseutslettelse, som ved slutten av permtiden, eller krokodiller i Arktis, som under det eocene varmemaksimum, er ikke endringer vi ønsker velkommen.
For det andre, så bør vi bruke vår erfaring med å jobbe med usikkerheter. Vi vet at sannsynlighetsregning ofte er den beste tilnærmingen i forhold til å si noe om geologiske ressurser, farer, osv. Da blir det rart om vi ikke klarer å betrakte klimautfordringen med samme metodikk. 80-90 % sannsynlighet for at klimaforskerne har rett, at menneskelig påvirkning er i ferd med å føre til varige og uoversiktlige endringer i klima og livsbetingelser, er langt over det som ligger i vanlige geologiske prognoser og burde umiddelbart påkalle føre-var prinsippet: – det vil alltid være mer effektivt og billigere å forebygge og vedlikeholde tidlig enn å reparere senere.
For det tredje, så må vi se at klimaendringene handler om nåtid og fremtid. Geologer observerer daglig sporene av store dramatiske endringer i naturmiljøet, det er jobben vår. På en normal arbeidsdag kan en geolog arbeide med mer dramatikk enn vi har sett i hele vår levetid. Det er fortid – hendelser vi ikke kan gjøre noe med. Det som skjer nå, klimaendringene, de kan vi være med å forhindre. Det fordrer at vi tar et ansvar, gjennom å bruke vår faglige kunnskap. Spørsmål fra barn og barnebarn i fremtiden om hvorfor vi ikke engasjerte oss, dersom og når forutsagte endringer inntreffer, kan bli vanskelig å besvare.
En nasjonal dugnad?
Det er viktig at geologene i Norge følger med og bruker sin kunnskap i et helhetlig perspektiv. At vi forkaster teori og advarsler om menneskelig klimapåvirkning, uten å ha satt oss inn i et minimum av underlag og dokumentasjon, er i beste fall ignorant, og i verste fall uetterrettelig. Det legitimerer synspunkter fra lobbygrupper som har helt andre interesser enn de vitenskapelige.
Geoviterne sitter også med muligheten til å bidra til at vi når klimamålene. Petroleumsgeologene kan arbeide med effektiv utnyttelse av petroleumsressursene. Det arbeides allerede med karbonfangst og lagring (CCS) og CO2-basert EOR. Geokjemikerne ser på hvordan CO2 binder seg i væske- og mineralfase. Maringeologene arbeider med CO2-opptak og forsuring av havene. Geobiologene studerer liv i CO2-rike omgivelser.
Burde Norge hatt et veikart for CO2 og klimautfordringen, der ulik geokompetanse inngår i forhold til å forstå klimasystemet og finne bøtende tiltak? Kunne det gi grunnlag for å starte en nasjonal dugnad for å arbeide mot klimanøytralitet? Det haster!
