Yngve Kristoffersen og Audun Tholfsen har vist at Norge kan gjennomføre ekspedisjoner i Polhavet uten betydelig infrastruktur og på et lavt budsjett. Foto: FRAM-2014/2015
22. august var ekspedisjonen over. Yngve Kristoffersen og Audun Tholfsen har vendt hjem etter å ha tilbrakt ett år drivende på et isflak i Polhavet.
Ikke siden Fridtjof Nansens ekspedisjon med «Fram» i årene 1893 – 1896 har en norsk ekspedisjon av tilsvarende omfang blitt utført i Polhavet.
Fysisk isolert fra omverdenen og under svært krevende forhold har de to forskerne gjort banebrytende forskning i et av Jorda minst utforskede og tilgjengelige områder.
Dette er en stor prestasjon av flere grunner.
For det første har FRAM-2014/2015 samlet inn store mengder data som vil øke vår kunnskap om Polhavets geologiske historie, oseanografiske og klimatiske forhold, og om ressursgrunnlaget.
For det andre er dette en eventyrlig bragd. For oss som har fulgt ukesrapportene underveis, har vi kunnet lese om de mange utfordringene det førte med seg å være kun to personer med begrenset infrastruktur drivende på et isflak.
Yngve og Audun har kjempet mot frosten, et ustabilt isflak og utstyrsproblemer, til tider i stummende mørke. Dette var en ekspedisjon som krevde stort pågangsmot og ekte eventyrere.
For det tredje var dette en prestasjon som kan få store, positive følger for Norge som polarforskningsnasjon.
Kristoffersen har lenge vært kritisk til de norske forskningsmiljøenes passivitet når det gjelder å gjøre vitenskapelig arbeid i Polhavet.
Kristoffersen og Tholfsen har vist at det er mulig å komme seg inn i Polhavet for å gjøre betydningsfull forskning med relativt lite midler til disposisjon.
Budsjettet endte på 5,1 millioner kroner. Til sammenlikning var Norsk Polarinstitutts tokt med Lance denne våren på ca. 60 millioner kroner.
For all del, Lance-toktet vil trolig også gi gode forskningsresultater. Men fasiten kommer til å vise at FRAM-2014/2015 er den ekspedisjonen som har gitt oss mest forskningsdata per investerte krone.
Nansen og hans mannskap vendte hjem som helter. Det geofaglige miljøet i Norge bør også gi Kristoffersen og Tholfsen samme mottakelse. Det har de virkelig fortjent.
PS. Da Yngve Kristoffersen la ut på ekspedisjonen var han pensjonert, 72 år gammel. Det må også nevnes at han egenhendig har skaffet finansieringen uten å ta ut egen lønn. Det er inspirerende.
