Mer CO2 i lufta vil ikke ta livet av koraller

Havet kan bli surere uten at korallene tar skade av det, hevder Per Arne Bjørkum.

De siste 150 årene har havet blitt 30 % surere og ved fortsatt tilførsel av CO₂ ser man for seg av havet vil kunne bli 100 % surere. Det høres alvorlig ut og er et tema i siste hovedfagrapport fra FNs klimapanel (IPCC – AR6).  

I kapittel 5.3 beskriver de det som skjer på følgende måte (mine uthevinger):

«Når CO₂ løses i havet, reagerer gassen med vann og danner karbonsyre (H₂CO₃). Syren dissosierer, og det fører til at det blir mindre karbonationer (CO₃^2-) og en økning i konsentrasjonen av både bikarbonationer (HCO₃^2-) og protoner/hydrogenioner (H⁺). Det fører til et skifte i havets karbonatkjemi mot en mindre basisk tilstand, ofte referert til som havforsuring».

Fordi koraller trenger karbonationer (CO₃^2-) for å vokse, ser man for seg at de vil kunne få problemer med å vokse, og i verste fall gå i oppløsning. Vi kan imidlertid ikke måle innholdet av karbonationer.

Bekymring for hva som kan skje med koraller springer derfor ut av en teoretisk analyse. Den Klimapanelet legger frem er imidlertid ikke er dekkende for det som faktisk skjer.

De har ikke tatt hensyn til at når havet blir surere fordi det bli mer CO₂ i lufta, så får havet også tilført flere karbonationer (CO₃^2-). Det betyr at selv om andelen av karbonationer avtar, gjør den totale mengden ikke nødvendigvis det.

Dette påfyllet av CO₃^2- blir ikke kommentert i siste fagrapport. Henrys lov, som styrer det hele, blir heller ikke nevnt.

Svoveldioksid (SO₂), som i Norge i all hovedsak slippes ut av industri og bergverk, og er en kilde til sur nedbør, er en annen sak.

Om havet blir surere fordi det tar opp mer SO₂-gass, blir karbonatkjemien påvirket.  Da dannes det svovelsyrling (H₂SO₃), og når den dissosierer blir det total sett mindre karbonat (CO₃^2-). Men altså ikke når havet blir surere på grunn av mer CO₂.

Her kan vi støtte oss på erfaringen. Luftas innhold av CO₂ har tidligere i jordas historie vært 2 – 20 ganger høyere enn i dag. Havet må derfor ha vært flere hundre prosent surere enn i dag, men det er ikke noe som tyder på at livet i havet ble hemmet.

Tvert om, det var under slike forhold de første organismene med karbonatskall oppstod.

Det finnes eksperimentell støtte for at korallene skades når de utsettes for CO₂. Når man bobler ren CO₂-gass gjennom koraller, viser de tegn til å løses opp. Det blir imidlertid for voldsomt. Det blir som om lufta bestod av 100 % CO₂.

Forskerne burde ha vært mer forsiktig og eksponert korallene for en atmosfære med et CO₂-innhold fra 0,08 til 1,6 % – opp fra dagens 0,04 %. Jeg kan ikke se at noen har gjort det.

Jeg forventer ikke at koraller vil vise tegn til å løses opp under slike forsøk. Karbonsyre er ikke som andre syrer, men en syre livet i havet er avhengig av for å bygge skall/skjelett – og for å danne organiske forbindelser. Livet i havet er dessuten også i stand til å benytte seg av bikarbonationer (HCO₃^–), som det også bli mer av når havet blir tilført CO₂.

Så kanskje er mer karbonsyre bra – slik mer CO₂ er positivt for livet på landjorda? Hvorfor skulle det som er bra for livet på landjorda være skadelig for livet i havet?

Økt temperatur og forurensing stresser korallene, men et surere hav på grunn av økt CO₂-innhold i lufta, kan vi trolig sette langt ned på listen over faktorer som truer korallene. 

PER ARNE BJØRKUM

Professor emeritus i geologi, UiS