Dette er saken
Per Arne Bjørkum fremsatte i fjor en ny teori som innebærer at de geokjemiske modellene som benyttes i leting etter olje og gass ikke er gyldige. På den måten sår han tvil om geologene har blitt ledet på rett vei av dagens petroleumsgeokjemikere på sin jakt etter olje.
Teorien bygger på gamle ideer for hvordan tungolje dannes i kildebergarten tidlig i begravningshistorien.
Johan Michelsen, pensjonert petroleumsgeolog/petroleumsgeokjemiker, har gjennom to innlegg på geoforskning.no i september forklart hvorfor han mener at Bjørkums teori ikke holder vann:
Geoforskning.no: Teori basert på avkreftede påstander
Geoforskning.no: Oppklaring om dannelse av tungolje
Bjørkum svarte Michelsen i dette innlegget, deretter kom Michelsen med et svar tilbake.
Bjørkum skrev så innlegget Michelsen lader raskt og skyter fra hoften.
Michelsen svarte med innlegget Bjørkum med ny forvirring om bakterier og tungoljesammensetning.
Som vitenskapshistoriker har jeg relativt god oversikt over faglige uenigheter i naturvitenskapene og jeg har ikke kommet over noen tilfeller der forskere beskylder hverandre for å mangle kunnskap om det de utaler seg om.
Det er en type «debatt» som ikke hører hjemme i akademia. Det Michelsens bedriver, er derfor ødeleggende for akademias omdømme. Av den grunn avslutter jeg derfor min kommunikasjon med ham med noen få ord om tungolje og biodegradering.
Jeg har selvfølgelig ikke benektet at det er mulig å påvise at tungolje består av makromolekyler med opptil 400 karbonatomer. Det er jo dokumentert – og jeg oppgir kilder. Mitt faglige poeng var at dagens geokjemikere ikke ser at tilstedeværelsen av disse makromolekylene er uforenlig med at tungolje kommer fra biodegraderte lettolje.
Hvis denne «overseelsen» ikke skyldes mangelfull metode, som jeg skrev, står vi igjen med kun én forklaring: Fagmiljøet har unnlatt å rapportere det. Det har jeg hatt svært vanskelig for å tro, men ut fra det Michelsen skriver i sitt siste innlegg, kan det se ut til at det er det man har gjort.
Når det gjelder biodegradering av oljer i reservoar, har jeg i et intervju hevdet at det ikke er mer kjemiske spor av døde bakterier der det er biodegradert olje enn der det er bare vann. Michelsen ber meg oppgi kilden. Jeg finner ikke igjen kilden for den spesifikke opplysningen (som jeg ikke har inkludert i mine manus), men jeg har en kilde som sier noe tilsvarende – og like problematisk.
I artikkelen Hydrocarbon Degradation in Petroleum Reservoirs skriver Head et al. (2010) at:
“.. it is not yet clear that there are systematic differences between the microbial communities which inhabit biodegraded and non-biodegraded petroleum reservoirs.”
Og i artikkelen Indigenous microbial communities in oil fields skriver Magot (2005) at:
“Almost 80 years after the first indications that bacteria may thrive in oil reservoirs were published, it remains extremely difficult to answer these questions with indisputable scientific arguments.” (min utheving)
Til tross for disse åpenbare problemene, insisterer altså det geokjemiske fagmiljøet på at biodegradering foregår – og i et enormt omfang (tungolje utgjør 2/3 av reservene – og derfor mer enn 90 prosent av oljen). Bakteriene må nemlig gjøre jobben de er tilskrevet. Hvis ikke, står man på bar bakke. Min konklusjon er at fagmiljøet gjør det.
Jeg kan forstå at det oppleves som vanskelig. Jeg har imidlertid problemer med å forstå den totale avvisningen av kritikken jeg har kommet med. Én av grunnene til at vi forskere forsøker å korrigere hverandre, er nemlig at vi ikke vil at kollegaer skal bruke livet sitt på faglige blindspor. I forskning er derfor kritikk, berettiget eller ikke, noe positivt – et uttrykk for omtanke. Hovedhensikten med kritikk er imidlertid at vi skal bli flinkere.
Historien lærer oss at den viktigste grunnen til at vi vet mer i dag enn før, er at forskere har oversett noe. Så lenge dette «noe» er ukjent for alle, er det ikke klanderverdig. Det spesielle med den kritikken jeg har kommet med, er at den viser at det var noen som visste noe som burde vært tatt med.
PER ARNE BJØRKUM er for tiden ansatt som professor emeritus i geologi ved Universitetet i Stavanger der han underviser i vitenskapsteori/historie. Bjørkum har jobbet i Statoil/Equinor i over 30 år, derav 5 år som sjefforsker for leting, og er nå pensjonist. Bjørkum har skrevet boken Annerledestenkerne – Kreativitet i vitenskapens historie (Universitetsforlaget 2016, 4. utgave). Han er medlem av tre norske vitenskapsakademier og med i styret i ett av dem.
