Forskerne ved NGU har datert alderen på de ulike segmentene av forkastningene ved å prøveta organisk materiale i foten av forkastningen ved hjelp av en gravemaskin. På bildet ser vi Lars Olsen som har påtruffet laget med grått morenemateriale, som han var på jakt etter, under brun forkastningsbreksje. Dette bildet er tatt ved lokaliteten «3» i kartet». Foto: Halfdan Carstens
På bakken er det ikke enkelt å få øye på skrentene som utgjør det ca. 90 km lange Stuoragurra-komplekset, dels fordi forkastningene skjules av bjørkeskog, og dels fordi skrentene noen steder ikke er høyere enn et par meter.
Undersøkelser de siste årene har vist at forkastningene har vært opphavet til en rekke store jordskjelv på Finnmarksvidda.
Geoforskning.no: Tre store skjelv på vidda
Fortsatt aktive i dag
Forkastningene er fortsatt aktive i dag. Forskningsstiftelsen NORSAR har observert 80 jordskjelv langs Stuoragurra-komplekset i perioden 1991 – 2019.
Skjelvene forekommer på 5 – 30 km dyp og viser pågående deformasjon langs komplekset.
Stuoragurra-forkastningene utgjør en del av et større system av unge forkastninger som fortsetter inn i Nord-Finland og Nord-Sverige. Det består av 15 komplekser med maksimal vertikal forskyvning på mer enn 20 m.
Den lengste, Pärvie-forkastningen, strekker seg fra riksgrensen i indre Troms over en lengde på 160 km gjennom Nord-Sverige. Pärvie betyr brytende bølge på lulesamisk og ble brukt av de lokale til å beskrive markerte skrenter i terrenget.
Senere års undersøkelser av moreneskred langs de unge forkastningene i Nord-Finland har konkludert med at jordskjelvene tilknyttet de yngste forkastningene skjedde for 1 000 – 3 000 år siden. Ny forskning har vist at noen av forkastningene også var aktive før og under siste istid.
Illustrasjon: Lars Olsen
Manglende historiske nedtegnelser
Det er naturlig å spørre seg om hvorfor det ikke er funnet historiske beskrivelser av et stort jordskjelv dersom det skjedde for mindre enn 600 år siden. Dersom skjelvet hadde styrke omtrent syv på Richters skala, ville rystelsene vært merkbare over hele Fennoskandia, men selvsagt mest følbare i nord.
Én årsak kan være at det bare finnes en begrenset mengde historiske nedtegnelser fra 1400- og 1500-tallet i Norge. Dette skyldes delvis brann på Akershus festning, bl.a. på 1500-tallet, der mye arkivmateriale gikk tapt.
En annen årsak til manglende registrering kan være liten og spredt bosetning på Nordkalotten. Det er begrenset med historiske skriftlige kilder om befolkningen og området på Finnmarksvidda før omkring midten av 1500-tallet da svenske skattelister fra Torne-lappmark ble laget. Svenskekongen sendte skatteoppkrevere, tingmenn og prester til årlig besøk i området. Den første presten kom til Kautokeino i 1553. Den første kirken i Masi ble bygget i regi av Thomas von Westen i 1721.
Om skjelvet fant sted på 1600-tallet, kan en tredje årsak kan være de omfattende hekseprosessene i Finnmark på den tiden. De førte til at befolkningen ble tilbakeholdende med å rapportere naturfenomen. Myndighetene på Vardø festning var spesielt ute etter mennesker som kunne manipulere naturkrefter, f.eks. framkalle storm og forlis, feilslått fiske eller dårlige avlinger. Jordskjelv ble i tidligere tider ofte betraktet som et værfenomen på linje med torden.
Det skal nevnes at seismologer i Russland og Finland har lokalisert et jordskjelv i området mellom Bottenvika og Kvitesjøen med styrke 4,7 – 5,7 på Richters skala som skal ha funnet sted i mai eller juni 1626.
Usikkerheten i lokalisering og nøyaktig tidsangivelse skyldes få samtidige rapporter og bruk av ulike kalendere i Russland og Sverige-Finland.
Dersom dette skjelvet hadde sitt opphav i Stuoragurra-komplekset, altså lenger unna Bottenvika-Kvitesjøen-området, ville det ha vært kraftigere enn det beregnede skjelvet på 4,7 – 5,7.
Norges geologiske undersøkelse
Denne saken er et utdrag fra artikkelen «Nye skjelv kan true infrastruktur» som du kan lese i sin helhet i GEO 2022.
