De første norske oljebrønnene ble boret på Svalbard. Det ble aldri gjort økonomisk drivverdige funn, men historien om oljeletingen på Svalbard er verdt å fortelle.
Petroleumsleting på Svalbard i 1960-80-årene. Foto: Kvadehuken: Odd E. Gjørv Ishøgda: Carl A. Wendt Vassdalen: frå Skotte (2014b) Hopen- II: Svein Ytreland
Nesten alle bosetningene på Svalbard er etablert der de er som en direkte konsekvens av geologien, nærmere sagt på grunn av kullforekomstene. Geologien på Svalbard har opp gjennom årene ikke bare tiltrukket seg kullgeologer og eventyrlystne forskere, men også et knippe oljegeologer.
Det norske oljeeventyret, som i dag bidrar med 21 prosent av Norges inntekter og som har resultert i et fond som er verdt smått utrolige 10 000 milliarder norske kroner, startet faktisk på Svalbard.
I «storhetstiden» fra 1961 til 1994 ble det boret 18 borehull på Svalbard med petroleumsleting som formål (de første boringene startet mye tidligere). Selv om ingen av disse brønnene påtraff kommersielle mengder hydrokarboner som ville gitt grunnlag til produksjon, var det flere brønner (for eksempel ved Tromsøbreen) som påtraff nok gass til at de kunne testproduseres.
Det arktiske oljeeventyret ble aldri noe av. Historien om oljeletingen på Svalbard er uansett så interessant at den er verdt å fortelle.
Gassfunn i 1911
Oljeleting på Svalbard begynte i 1911 ved Finneset sør fra Barentsburg. Karl Jensen, som var stasjonert på den norske telegrafstasjonen, oppdaget gass som boblet fra et lite hull i nærheten av stasjonen.
Han lyktes å selge funnet til britiske Northern Exploration Company, noe som ansees som litt av en bragd gitt at han ikke hadde rettigheter til området da Store Norske Spitsbergen Kullkompani (SNSK) allerede hadde sikret seg rettighetene til funnet!
Den 20. august 1920 kom britene til Finneset og satte opp en borerigg. Dette ble Norges første petroleumsrelaterte boring. Men SNSK, med direktør Karl Bay og flere kolleger, ankom stedet senere samme dagen og avbrøt den illegale operasjonen.
Det er verdt å merke seg at denne episoden fant sted fem år før Svalbardtraktaten og Bergverksordningen som definerer hvordan en skaffer seg utmål på Svalbard trådde i kraft.
Gode geologiske forutsetninger
Petroleumsaktiviteten på Svalbard ble trappet opp rundt slutten av 1950-tallet. Med basis i kullutforskningen og utallige norske og internasjonale vitenskapelige ekspedisjoner, var det klart at de geologiske forutsetningene var til stede for mulige petroleumsforekomster.
Svalbard har en flere kilometer tykk lagrekke med sedimentære bergarter. Dette synes lett både ved det anerkjente geologiske profilet ute ved Festningen ytterst i Isfjorden (hvor lagene står nesten vertikalt på grunn av senere skorpebevegelser) og ved Janusfjellet nær Longyearbyen.
Noen av lagene utgjør gode kildebergarter som har potensial til å generere olje eller gass. Særlig gjelder dette svarte organisk-rike skifre fra øvre jura og midtre trias. Porøse sandsteiner og noen karbonater kan fungere som reservoarbergarter som kan holde på store mengder hydrokarboner.
Store internasjonale oljeselskaper, blant andre amerikanske Caltex og nederlandske Bataaffse (Shell), sendte ut sine geologer til Svalbard i 1960 for å utforske mulighetene for leteaktivitet. Med helikopter som effektivt transportmiddel og med flere feltgrupper som jobbet parallelt, skaffet oljeselskapene seg kunnskap om de geologiske forholdene og sikret seg deretter utmål i de områdene de anså som mest interessante.
Fra luftfart til petroleumsleting
Det første borehullet i moderne tid ble boret sommeren 1961 av det norske privateide selskapet Norsk Polar Navigasjon (NPN), ledet av brødrene Einar Sverre Pedersen og Gunnar Sverre Pedersen. De hadde begge en forkjærlighet til luftfart og deres opprinnelige plan var å bygge en flyplass på Svalbard. Sletten på Kvadehuken øst for Ny-Ålesund var ett av alternativene.
Flyplassplanen ble møtt med sterk motstand fra Sovjetunionen (og den norske regjeringen), som mente at flyplassen fort kunne ende opp med å bli brukt som militær flyplass av amerikanerne slik det ble gjort på Grønland og Island.
NPN fortsatte likevel med aktivitetene på Svalbard, og vendte blikket mot oljeboring. Mange feltsesonger ble brukt til å samle inn geologiske prøver og data som en trengte til å skaffe seg utmål. I tillegg til den første brønnen på Kvadehuken, opererte NPN også boringer i blant annet Grønnfjorden (1963-1967), Berzeliusdalen (fra 1967), Sarstangen (1974) og Tromsøbreen (1976-1977).
På grunn av sin opparbeidede geologiske kunnskap og operasjonelle kompetanse, samt utmålsrettigheter, ble NPN også med på flere boringer i det østlige Svalbard med blant annet Norske Fina (to boringer på Hopen i 1971 og 1973, samt en boring i Plurdalen på Edgeøya i 1972). Til slutt endte NPN opp med å være involvert i halvparten av de 18 boringene på Svalbard.
Historiske spor. Bildene viser gamle brønnhoder fra henholdsvis Sarstangen, Vassdalen og Kapp Laila. Foto: A: Kim Senger / B: Sten-Andreas Grundvåg / C: Kim Senger
Viktige data
Det dypeste borehullet ble boret av Caltex. Det endte på 3 304 meters dyp like ved Ishøgda i Van Mijenfjorden i 1965-66. Boreutstyret som ble brukt hadde en totalvekt på 900 tonn og ble transportert til borelokasjon på Svalbard helt fra Canada. Selve boringen tok lenger tid enn planlagt, mest på grunn av de tette bergartene i paleogen.
Det ble kun påvist små mengder gass, men dataene som ble samlet inn ved Ishøgda-brønnen representer i dag et viktig kalibreringspunkt mellom Svalbards blottlagte lagrekke og undergrunnen.
Det sovjetiske (nå russiske) kullselskapet Trust Arktikugol boret sitt første og deres dypeste borehull ved Colesbukta i 1974-1975 som til slutt kun ble snaue 124 meter kortere enn Ishøgda-brønnen (3 180 meters dyp).
Stratigrafien ligner i grove trekk den som ble påtruffet i Ishøgda-brønnen, men også en del større forkastninger og magmatiske intrusjoner ble kartlagt. Trust Arktikugol boret også to brønner lenger sør i Vassdalen i 1985 og 1988. Her ble mindre gassforekomster påtruffet i bergarter av trias alder.
Disse relativt dype boringene på henholdsvis 2 481 meter og 2 352 meter representerer viktige kalibreringspunkter til stratigrafien i det såkalte sentrale tertiærbassenget.
Siste boring i 1994
På 1970-tallet «eksploderte» interessen for oljeleting på Svalbard og omkring halvparten av boringene ble gjennomført i dette tiåret. Internasjonale aktører var fortsatt med og franske CFP (nå Total) opererte blant annet et borehull i Raddedalen på Edgeøya i 1972.
Det var først i den siste fasen av boreaktiviteten tidlig på 1990-tallet at norske delvis statseide selskap ble med på oljeboringene. Etter flere års geologisk kartlegging og innsamling av landbasert 2D seismikk, boret Norsk Hydro en brønn i Reindalspasset i 1991 i tett samarbeid med både SNSK og det svenske selskapet Petro Arctic AB.
Det potensielle reservoaret ble påtruffet, men hadde altfor dårlig porøsitet og permeabilitet. SNSK, i samarbeid med Trust Arktikugol og Norsk Hydro, sto for den siste petroleumsrelaterte boringen på Svalbard ved Kapp Laila i 1994.
Det hører også med til historien at det senere ble påtruffet gass i kullrelaterte boringer i Petuniabukta og flere andre steder på Svalbard. Noe av denne gassen ligger dypere, mens det flere steder på Svalbard er påtruffet gass rett under permafrosten som dermed fungerer som et tak for gassen.
Vitenskapelige boringer i Adventdalen, boret i forbindelse med et CO2-lagringsprosjekt i perioden 2008-2015, påtraff også noe gass i flere stratigrafiske intervaller.
Viktige data – finnes det mer?
De fleste brønnene ligger i det som i dag er naturvernområder og med dagens strenge miljølover er oljeleting på Svalbard uaktuelt. Dermed forblir denne aktiviteten en del av historiebøkene. Men det er viktig å forstå at brønnene inneholder mange verdifulle data som kan hjelpe oss å forstå undergrunnen og den geologiske utviklingen av både Svalbard og den tilstøtende Barents-sokkelen.
Dessverre er det kun fra et fåtall av brønnene at fysisk materiale fra borekjerner eller borkaks er tilgjengelig. Vi har per dags dato tilgang til diverse logger og rapporter fra flere arkiv og publikasjoner, men det er stor spredning i både datakvalitet og -dekning for de ulike brønnene.
Vi ønsker derfor å be den norske «geofamilien» om bistand til å avdekke om det finnes noe relevant materiale fra Svalbards oljebrønner. Så om du sitter på relevant data, vet hvor noe befinner seg eller vet om noen som kan sitte på informasjon, ber vi deg om å ta kontakt med en av oss.
KIM SENGER, UNIS
PETER BRUGMANS, DIREKTORATET FOR MINERALFORVALTNING MED BERGMESTEREN PÅ SVALBARD
STEN-ANDREAS GRUNDVÅG, UIT NORGES ARKTISKE UNIVERSITET
MALTE JOCHMANN, UNIS/SNSK
ARVID NØTTVEDT, NORCE
SNORRE OLAUSSEN, UNIS
ASBJØRN SKOTTE, SKOTTE AS
ALEKSANDRA SMYRAK-SIKORA, UNIS
Norwegian Journal of Geology: Petroleum, coal and research drilling onshore Svalbard: a historical perspective
