Dyphavene kan bli fremtidens mat-, medisin- og mineralkammer. Derfor trenger vi en nasjonal strategi for å møte alle mulighetene, og ikke minst utfordringene, som ligger foran oss.
Arealstatus for norsk sokkel. Kilde: Oljedirektoratet
– Kunnskapen om våre dype havområder er svært mangelfull, hevder Morten Smelror, adm. direktør i Norges geologiske undersøkelse (NGU).
Samtidig noterer han seg at interessen for naturressursene i dyphavet sterkt økende, ikke minst innenfor EU og store industriland som Japan, Kina, Russland og USA.
– Det må vi ta konsekvensen av. Vi trenger en nasjonal satsing, legger direktøren til.
Smelror påpeker at dypvannsfiske allerede er en viktig næring for flere nasjoner, men den økende interessen for dyphavene verden over er i første rekke rettet mot bioprospektering og mineralutvinning.
Dominert av hav
Mer enn 70 prosent av jordas overflate er dekket av hav, og hele 60 prosent av jordklodens havbunn ligger dypere enn 2000 m.
– Vi må altså ta havene på alvor, påpeker Smelror.
Det siste gjelder også vårt eget land. Hele 80 prosent av Norges totale territorium er nemlig dekket av blått hav.
Vi har altså et ansvar for å forvalte et område på nesten 2,1 millioner kvadratkilometer. Det meste er dyphav, og om lag halvparten av arealet består av sedimentære bergarter som kan inneholde olje og gass.
Foto: Halfdan Carstens
– Det er interessant å merke seg at sentrale deler av Den midtatlantiske ryggen ligger innenfor norsk territorialfarvann, og forekomster av unike biologiske samfunn og metallforekomster langs denne spredningsryggen medfører økt interesse for våre dype havområder, opplyser Smelror.
Geologen refererer til den 1500 km lange undersjøisk, vulkanske fjellkjeden som strekker seg fra Jan Mayen og nordover. I størrelse kan den måle seg med fastlandet.
Flere steder langs denne fjellkjeden har forskere ved Universitetet i Bergen påvist vulkansk og hydrotermal aktivitet. På vanndyp mellom 700 og 4000 m strømmer mineralrik væske opp fra havbunnsskorpen, og det avsettes rike forekomster av metaller på havbunnen.
Ved disse aktive systemene med glohett vann blomstrer særegne mikroorganismer, som igjen gir næring til unike og høyt spesialiserte samfunn med ulike bunndyr. Disse mikrobe- og bunndyrsamfunnene er spesielt interessante for bioprospektering.
Langt fram
– Forskere ved NTNU har nylig publisert en rapport med anslag over mulige mineralforekomster langs den norske delen av midthavryggen. Deres statistiske beregninger antyder at det finnes flere prospektive områder, og foreløpige beregninger antyder verdier for flere hundretalls milliarder kroner.
Med tanke på at prospekteringen knapt er kommet i gang, vi er fortsatt på forskningsstadiet, kan det virke langt frem til en eventuell utnyttelse av disse forekomstene. Et par andre steder i verden er det imidlertid en viss aktivitet.
– I det sørlige Atlanterhavet har International Seabed Authorities gitt russiske og franske interesser konsesjon på leting etter dyphavsmineraler, og ganske nylig har det canadiske mineralselskapet Nautilus Minerals fått lov til å utvikle kobberforekomster i Bismarckhavet utenfor Papua New Guinea.
Hvis dette prosjektet blir realisert, vil det i så tilfelle bli verdens først kommersielle «ocean mining»-prosjekt.
Dyphavsområder utenfor Norge har vi imidlertid kun begrenset og fragmentarisk kunnskap om. For kystnære områder er tilstanden noe bedre.
I 2006 startet det nasjonale programmet for kartlegging av norske hav- og kystområder, Mareano, der Kartverket (Sjødivisjonen), Havforskningsinstituttet og NGU samarbeider om å samle inn høyoppløselige dybdedata, samt kartlegge bunnforhold, geologi, biologi og miljøtilstand i prioriterte deler av norske hav- og kystområder.
– Mareano-programmet har generert en omfattende mengde ny og grunnleggende kunnskap til bruk i forvaltning og næringsvirksomhet. Nye kart og data legges fortløpende ut gjennom webportalen www.mareano.no, fritt tilgjengelig for alle brukere, sier Smelror.
Programmet har fram til i dag vært rettet inn mot prioriterte områder i Barentshavet og Norskehavet, og det har bidratt med ny og grunnleggende kunnskap inn mot de reviderte forvaltningsplanene for disse havområdene (i hhv. 2012 og 2014).
Men dyphavene har blitt liggende brakk.
– Et første skritt kan være å utvide Mareano-programmet til også å omfatte kartlegging av prospektive (biologiske og geologiske ressurser) og sårbare (verneverdige) dyphavsområder, sier geologen og direktøren ved NGU.
Et nasjonalt anliggende
Norge forvalter havområder som i areal er sju ganger større enn Norges landareal. Kunnskapsinnhenting i disse store områdene er tidkrevende og kostbart, men framtidig næringsutvikling og forvaltning fordrer at vi tar de nødvendige investeringene.
Smelror mener at en nasjonal satsing mot dyphavet vil kunne bidra til teknologiutvikling og nyskaping.
Ved Universitetet i Bergen («det blå universitetet») planlegger de å opprette et eget forskningssenter rettet inn mot geologiske og biologisk forskning i dyphavet, og ved NTNU og SINTEF arbeides det med å utvikle framtidens «Ocean Space Technologies» som er nødvendig for forskning, kartlegging og utnytting av havressurser.
– For å realisere den nødvendige kunnskapsoppbyggingen om dyphavet trenger vi bredt sammensatte tiltak som mobiliserer de beste fagmiljøene. Det er derfor tid for å organisere en dugnad med sikte på en nasjonal strategi for å møte de framtidige mulighetene og utfordringene som ligger innen utnyttelse og forvaltning av de potensielt verdifulle naturressursene som ligger innenfor våre dyphavsområder, fremholder Morten Smelror.
