Dyrene på operataket

Marmoren på operataket var en gang for mange millioner år siden levende dyr i havet. Nå glitrer de i vår-sola.

Du har kanskje gått en tur i Oslo, langs Bjørvika, og sett på den nye operaen. Den er ganske fin, er den ikke? Den glitrer kanskje litt i finvær og er ofte dekket av turister.

Har du noen gang tenkt på at all den hvite steinen en gang var koraller og muslinger? Det er mange millioner år siden at den steinen var koraller og muslinger, men tenk at her står du og ser på et høykulturelt bygg i Norges hovedstad laget av noe så tropisk som koraller.

Steinen marmor er egentlig laget av knuste skalldyr som levde for mange millioner år siden. I dag er de en del av et høykulturelt bygg i Norges hovedstad. Foto: Alex von Gutthenbach-Lindau / Pixabay

Marmoren som operataket er laget av er en stein mange syns er stilig og pen og se på. I Bjørvika livner den opp et nokså grått og trist område med sin lyse farge og noe glitrende overflate.

Det som er spennende med marmor er at en gang i fjern fortid var den slett ikke en stein, men mange tusener av levende dyr i havet. Dyr som koraller, blåskjell og kråkeboller.

Dyrene i havet levde sine glade dager helt til de takket for seg og den omfattende prosessen av omdannelse begynte.

Skallene til dyrene bestod av kalk som ble knust opp av bølger og andre krefter i havet, og etter utallige år ble den løse kalken presset sammen til en kalkstein. Den løse kalken faller ned på havbunnen og blir dekket av mer kalk, som blir dekket av mer kalk som igjen blir dekket av mer kalk.

Dette fortsetter helt til kalken vi begynte med ligger så langt ned i bakken at den presses sammen til stein.

Omdanningen skjer på grunn av økt temperatur og trykk ettersom sanden blir dekket av nye sedimenter. Du vil oppleve det samme om noen legger 20 forskjellige dyner og tepper på deg – det blir varmt og du føler kanskje at det er ganske tungt med alt det som ligger på deg.

Sånn er det for kalken også. Det blir varmere jo lengre ned den dyttes av lagene over, og jo flere lag som kommer over jo mer trykk påføres kalken. Korall-kalken presses sammen av det økte trykket og smeltes sammen av den økte temperaturen, og etter nok tid sitter du igjen med en kalkstein.

Dette er steg en i omdannelsesprossesen.

Selve omdannelsesprossesen, der korall-kalken blir til stein, kan sammenlignes med å lage en snøball. Du samler masse løs snø og presser den hardt sammen til du sitter igjen med en snøball. Presser du enda hardere kan du kanskje lage is.

Forskjellen mellom det å lage en snøball og dannelsen av stein, er at du alene ikke kan presse sand eller kalk sammen til en stein, det kreves sterkere krefter. Den enorme mengden krefter påføres kalken og prosessen fra kalk til stein begynner.

Dette er samme prosess som omdanner kull til diamanter. Høyt nok trykk og høy nok temperatur kan føre til at en klump med kjedelig kull blir til edelsteinen diamant.

For at neste del av omdannelsen fra kalk til stein skal fullføres må man legge til veldig mye tid. Vi snakker mange millioner av år.

Det som skjer med kalksteinen i løpet av all denne tiden er at krystallene i steinen blir presset inn i nye former takket være det nye trykket og temperaturen. Sammenlign det med å steke en bolle – deigen eksisterer allerede og du vet at hvis du setter den inn i ovnen vil den bløte deigen bli til en myk og deilig bolle. Kalksteinen står i bakke-ovnen og temperaturen økes over lengre tid.

Timeren som slår alarm om at marmoren er ferdig bakt er et jordskjelv som presser steinen opp fra bakken og ut i sola slik at krystallene får glitre og vist seg fram.

Prosessen er så omfattende at det ikke finnes synlige tegn på at marmor en gang var koraller og muslinger. De kalkrike dyrene takker for seg og etter mange millioner av år med ulike og mektige krefter finner man marmor i fjell.

Så neste gang du befinner deg i Bjørvika i Oslo og ser på den vakre, hvite operaen kan du tenke tilbake på den gangen steinblokkene en gang var levende dyr i et av verdens åpne hav.