Ekspedisjonen i 2014 og 2015 bød på tøffe arktiske værforhold og fysisk isolasjon fra omverdenen i lang tid. Foto: FRAM-2014-2015
– Vi har oppdaget den første direkte indikasjonen på kildebergarter på Lomonosov-ryggen i Polhavet, forteller Yngve Kristoffersen, polarforsker og professor emeritus ved Institutt for geovitenskap ved Universitetet i Bergen.
I krittiden var dette området en del av kontinentalsokkelen nordvest for Frans Josefs land.
I 2014 og 2015 tilbrakte Kristoffersen og profesjonell eventyrer Audun Tholfsen et fullt år på luftputebåten Sabvabaa, drivende på et isflak i Polhavet. Ekspedisjonen, FRAM-2014/2015, skaffet til veie nye data og ny kunnskap om jordas kanskje minst utforskede område.
Les mer om ekspedisjonen her:
Kristoffersen gjennomførte en ny, kortere ekspedisjon i 2020, da sammen med først Jan Erik Lie og siden Espen Harris Nilsen i Lundin Energy.
LES OGSÅ: Fant spor av druknet land
Se dokumentaren av ekspedisjonen her
Sammen med Nilsen og John K. Hall (eier av Sabvabaa) har Kristoffersen nå publisert nye resultater fra ekspedisjonene, der de blant annet utførte enkle, seismiske målinger.
Gass lekker ut
I en artikkel publisert i tidsskriftet Marine and Petroleum Geology (fri tilgang i en 50-dagers periode), beskriver forskertrioen de seismiske dataene. På Lomonosov-ryggen, som nesten krysser Nordpolen, har de blant annet tolket observert deformasjon og anomalier i de sedimentære lagene ved fire lokaliteter. Dette mener de er piper (chimneys) der gass og væsker har lekket opp.
De har videre funnet såkalte kopparr (pockmarks) over pipestrukturene. Kopparr er skålformede strukturer på havbunnen som minner om vulkankratre. De dannes som følge av at gass eller væsker lekker ut til havbunnen fra dypere lag.
Forskerne mener gassen og væsken har kommet fra hydrokarbonproduserende kildebergarter i dypere lag via roterte forkastningsblokker og subbasalt (= under magmatiske basaltlag) sedimenter av mesozoisk alder (opptil 251 millioner år) eller eldre.
Like lang som Norge
– Før kenozoiukum (jordas nytid, 66 millioner år og yngre) utgjorde Lomonosov-ryggen Europas polare kontinentalmargin. Da Eurasia-bassenget åpnet seg, ble Lomonosov-ryggen adskilt fra Europa, forklarer Kristoffersen.
Til tross for sin formidable størrelse, er Lomonosov-ryggen lite undersøkt.
– Lengden tilsvarer Norge på langs, Oslo til Lillehammer i bredden, og høyden overstiger gjennomsnitthøyden til Alpene (ca. 2,5 km).
Den pensjonerte professoren sier at undersøkelser ved hjelp av luftputebåt og isdrift i utgangspunktet kan høres håpløst ut i dagens teknologiske samfunn.
– Men som alltid, spesielle oppgaver krever sine løsninger.
– Det ironiske er at både Grønland, Canada og Russland, til tross for tynt datagrunnlag, krever i sine utvidede EEC-krav den delen av Lomonosov-ryggen som ligger mellom Nordpolen og Canada.
– Det eneste som finnes av moderne seismiske data på denne delen av ryggen, er de vi samlet inn under ekspedisjonen i 2014/2015, til tross for at seks isbryterekspedisjoner har prøvd seg.
Lomonosov-ryggen regnes som et såkalt kontinentalfragment, og gjennom FRAM-2014/2015-ekspedisjonen har det blitt klart at ryggen er seismisk aktiv, indikert av undersjøiske ras og forkastninger.
En utbredt inkonformitet under ca. 300 meter med sedimenter indikerer videre at store deler av ryggen en gang kan ha ligget ved eller over havoverflaten og vært utsatt for erosjon.
Sabvaaba pensjoneres
«Luftputebåten Sabvabaa, beviselig et av Norges viktigste verktøy innen polarforskning, skal doneres til et norsk forskningsmiljø. Hvem tar utfordringen», spurte undertegnede i en kronikk publisert i High North News i 2017.
Yngve Kristoffersen forteller at han og Hall nå har gitt opp å finne vitenskapelige institusjoner eller forskeremner som kunne overtatt luftputebåten og videreført virksomheten.
Det mener han er synd, for luftputebåten har vist seg å være svært godt egnet for å komme seg frem til og å utføre vitenskapelig arbeid i utilgjengelige steder. I tillegg har FRAM-ekspedisjonene blitt utført med svært lave kostnader sammenliknet med andre ekspedisjoner der isbrytere har blitt tatt i bruk.
Støttespillerne til ekspedisjonene har vært Norges forskningsråd, Lundin Energy og Oljedirektoratet med bidrag fra Forsvaret og det tyske Alfred Wegener-instituttet.
