Igjen ble jeg utfordret av Sigmund Hanslien på hva jeg mener i tidligere innlegg om opptak av CO2 i havet (Upresist om IPCC, CO2 og havet? En klargjøring av min forståelse og CO2-opptaket i havet vil ikke avta). Jeg velger å svare kort på ett par av påstandene, og dette blir (foreløpig) mine siste ord i denne omgang. Det er nå tid for juleribbe og marsipan.
Først, vi er uenige om økt CO2 og forsuring av havet vil redusere den biologiske pumpa, dvs. transport av organisk karbon fra overflatehav til dyphav. Hanslien nevner at karbonat-kompensasjonsdypet (CCD), dypet hvor raten (fluks) synkende karbonat som tilføres er lik oppløsningshastighet, minsker ved forsuring, og at dette vil føre til at den biologiske pumpen blir mindre effektiv.
Jeg er enig i at en forsuring vil endre CCD, men at den reduserer den biologiske pumpen, er mer usikkert.
Den biologiske pumpen er primært knyttet til hvor mye organisk materiale som produseres og som synker ned i dyphavet. Det er ikke nødvendigvis en sammenheng mellom mengde karbonat som bevares i sedimenter på havbunnen og produksjon av organisk materiale. Det er omtrent som å påstå at fjell som har blitt erodert aldri har eksistert.
Så til spørsmålet om hva som skjer med det organiske materialet når det løses opp (oksideres) i dyphavet og igjen blir til CO2. Havet blir da enda surere, og man skulle da tro at CO2’en raskt ville finne veien tilbake til overflatevannet og atmosfæren, og dermed redusere netto CO2-opptak.
Det vet vi ikke er tilfelle. CO2 som er løst i dyphavet har en lang oppholdstid (residenstid), og det vil ta i gjennomsnitt nærmere 1 000 år før den vender tilbake til atmosfæren i (svært næringsrike) oppstrømninger.
Så til holocen og min påståtte manglende forståelse av sammenhengen mellom CO2 og temperatur (eller mangelen på sådan), bortsett fra siste par hundre år. I mitt innlegg i geoforskning.no påsto jeg at det også tidligere har vært endringer i temperatur som både i størrelse og hastighet (tid) har vært sammenlignbare med det vi har sett siste 200 år. Det står jeg fast ved.
Jeg antyder så at siste «ekskursjon» fra glidende temperaturgjennomsnitt kan hypotetisk være en anomali som vil gå tilbake til glidende gjennomsnitt, og ingenting ville vært bedre. Jeg antyder dermed implisitt at CO2 ikke har den påståtte effekt (forcing) som man bruker i dagens klimamodeller.
Når det gjelder manglende sammenheng mellom temperatur og CO2 i hele holocen, og raske endringer i klima tilsynelatende helt uten kobling til CO2, mener jeg dette må undersøkes bedre.
Jeg ble utfordret på hva kan skape store klimaendringer uten endring i CO2. Jeg vet ikke hva som har skapt de raske klimaanomaliene i holocen, men endring i styrke og posisjon på havstrømmer, og dermed i styrke på transport av energi (varme) fra ekvator mot polene, er en meget plausibel kandidat. Men det er sikkert ikke den eneste.
Til slutt vil jeg ønske Hanslien og alle andre lesere av geoforskning.no en riktig god jul og flere debatter i året som kommer!
HELGE HELLEVANG
