Et nytt forskningsprosjekt har gitt økt kunnskap om konsekvenser av deponering i sjø.
Bildet viser den marine rammen med instrumenter som ble benyttet for undersøkelser i Frænfjorden. Instrumentpakken inkluderer flere optikk- og partikkelmålingssensorer, samt instrumenter for måling av dybde, saltinnhold og turbiditet i vannet. «Finnen» orienterer rammen og instrumentene medstrøms for bedre måleresultater. Foto: Emlyn Davies (SINTEF Ocean)
Etter fem år med forskning har prosjektledelsen for NYKOS, et akronym for «Ny kunnskap om sjødeponering», presentert resultatene av forskning som forsøker å belyse hvilke miljøkonsekvenser deponering av gruveavfall kan ha på det marine miljøet (GEO 06/2017: «Ny og nødvendig kunnskap om sjødeponering»).
Roar Sandøy, sjefgeolog i Sibelco Nordic og én av seminarets innledere, og også medlem i styringskomiteen for NYKOS, ga en grundig gjennomgang av hva deponering av gruveavfall går ut på.
Det er, ifølge Sandøy, tre måter å bli kvitt restmassene på: som råstoff for nye produkter, tilbakefylling i bruddene, eller deponi på land eller i sjø.
– Deponering er selvsagt minst gunstig av miljøhensyn, men er likevel ofte en nødvendig løsning, fastslo han.
– Mye fokus har vært på sjødeponi, men det er ikke åpenbart at landdeponi er det rette alternativet i alle tilfeller, hevdet Sandøy og refererte blant annet til statistikk som forteller om flere titalls alvorlige ulykker relatert til landdeponi de siste drøyt 50 årene, over hele verden.
Aivo Lepland (NGU), Raymond Nepstad (SINTEF Ocean), Per Helge Høgaas (SINTEF Industri), Olga Ibragimova (NTNU) og Morten Thorne Schaanning (NIVA). Foto: Ronny Setså
Dambruddet som det brasilianske gruveselskapet Vale var ansvarlig for i januar i år, der flere hundre mennesker omkom, var den siste i rekken av en serie med slike store, uønskede hendelser.
Hva som er den beste løsningen av å deponere avgangsmassene på land eller i sjø, er imidlertid ikke gitt.
Blant de faktorene som favoriserer landdeponi trakk Sandøy for eksempel fram minimal partikkelspredning til sjø, selv om avrenning representerer en risiko, mulig gjenbruk av masser og enklere overvåking.
– Utlekking av metaller fra landdeponi representerer en av de største truslene mot miljø og helse, og årlig leder dambrudd til 3 – 5 alvorlige ulykker, forteller Sandøy, og det er nettopp dette som er problemet på Løkken, kan vi legge til.
Titanias landdeponi i Rogaland har lenge blitt trukket fram som et eksempel på hvordan deponering ikke bør gjøres. Ett av problemene er at deponiet lekker forurenset, nikkelholdig vann.
– Utlekkingen fra landdeponiet er 20 ganger så høy (7-8 kg nikkel per dag) som tilsvarende lekkasjer av nikkel fra de tidligere benyttede sjødeponiene i Jøssingfjorden (390 gram nikkel per dag), forteller Morten Schaanning i NIVA som har ledet én av de fem arbeidspakkene som NYKOS har bestått av.
Faktorer som favoriserer sjødeponi inkluderer ingen visuell landskapspåvirkning, ingen effekter på elver og vann, ingen risiko for dambrudd, ingen støvproblematikk, samt liten sjanse for utlekking av metaller. Sjødeponi scorer selvsagt også bedre når det gjelder rehabilitering av de benyttede arealene.
– Uansett om sjødeponi foretrekkes, plikter enhver ny gruve å utrede landdeponi gjennom en egen konsekvensutredning, opplyser Sandøy.
