Det norske i Harstad har med sin kompetanse påtatt seg å gjennomføre et undervisningsopplegg for Heggen videregående skole. Selskapet ser det som et naturlig samfunnsmessig ansvar å bidra med denne type kunnskapsformidling, samt å oppfylle målsettingen med Geofag 2: Å stimulere elevenes interesse for realfag – her relatert til geofagene.
– Svært mangelfull, proklamerer Geir Elvebakk, om den geologiske beskrivelsen av norsk sokkel. Den samme karakteristikken gir hans kollega Kai Hogstad om underkapitlene leting, boring og produksjon.
For ordens skyld, både Elvebakk og Hogstad har bred erfaring fra norsk sokkel, og de har god kunnskap i petroleumsfaget etter å ha jobbet i oljeindustrien i mer enn 30 år. De har begge spesialkunnskap om Barentshavets geologi.
Det er flere ting de to reagerer på.
Mens geologien i Nordsjøen blir omtalt over seks sider, blir Norskehavet og Barentshavet avspist med henholdsvis én og en halv side. Det er ille i seg selv.
– I det minste burde følgende fakta vært beskrevet: Mens karbon-, perm- og trias-lagrekken i Nordsjøen og Norskehavet domineres av ørkenlignende silisiklastiske avsetninger, med mindre innslag av marine karbonater og silisiklastiske bergarter, domineres tilsvarende lagrekke i Barentshavet av marine karbonater (karbon og perm) og silisiklastiske bergarter (trias), sier Geir Elvebakk.
Verdens eldste kull ble produsert på Tunheim på Bjørnøya og Pyramiden på Spitsbergen fra tidlig karbon bergarter avsatt under et tropiskt og fuktig klima. Dette burde vært med.
Elvebakk sikter videre til setningen om at det på Snøhvit-feltet er ”funnet spor som viser at feltet tidligere har inneholdt olje”. Sannheten er at det under gassen i feltet er svært store mengder olje, flere hundre millioner fat, men at operatøren ikke fant det regningssvarende å utvinne denne oljen, angivelig fordi laget er for tynt. Da blir det også meningsløst å komme med en forklaring om hvorfor den er borte.
Hogstad, som er geofysiker, reagerer også på underkapitlet om ”Leting, boring og produksjon” med referanse til hovedmålsettingen med Geofag 2.
– Seismikk, som er det aller viktigste datasettet geologene anvender i leting, er avspist til ett, kort avsnitt. Det er også vektlagt omtrent som havbunnslogging, til tross for at den er langt mindre viktig.
– Også delkapitlene om boring og produksjon får en stemoderlig behandling. De tilhørende, interessante realfaglige aspekter glimrer med sitt fravær. Det er dataene fra disse disiplinene integrert med seismikken som representerer en betydelig del av den totale real-geofaglige kompetansen – og dekker hele spekteret fra kvalitetskontroll og tolkning av inputdata via mellomprodukter og sluttproduktene fra prosessering, analysering, filtrering, modellering og simulering.
Elvebakk har fått blod på tann. Han trekker også frem at det eneste feltet (egentlig kun et funn) som omtales – Peon – er en liten merkverdighet på norsk sokkel, og som ikke er satt i produksjon. I tillegg får denne omtalen mer enn én side til disposisjon, mens de betydningsfulle feltene, som for eksempel Ekofisk, Statfjord og Gullfaks med flere, knapt nok blir nevnt.
– Det er nødvendig å skrive dette kapittelet på nytt, og det må gjøres av personer som har bred kunnskap om sokkelens geologi, samt total forståelse av de mange viktige inputdataene, de real-geofaglige metodene og teknologiene som benyttes og anvendelsen av sluttproduktene, samstemmer Geir Elvebakk og Kai Hogstad.
Denne saken ble først publisert i GEO 03/12.
