Feltarbeid med prøvetaking av en morenerygg i Gjelubotn ved Lordalen i Lesja. Foto: Anders Romundset
Via grundig kartlegging og omfattende datainnsamling har forskerne Anders Romundset og Fredrik Høgaas fra Norges geologiske undersøkelse (NGU) avdekket hendelsene som preget slutten på istiden i Sør-Norge, spesielt i regionen rundt Gudbrandsdalen.
Dette skriver Gudmund Løvø på ngu.no: Slik vart siste istid avslutta i Gudbrandsdalen
Resultatene ble presentert i en vitenskapelig artikkel publisert i Quaternary Science Reviews i fjor høst.
– Gjennom kartlegging og kunnskapsinnhenting har vi skaffet oss et godt bilde av smeltingen mot slutten av siste istid. Vi har tidfestet hendelsene ved hjelp av tre uavhengige dateringsmetoder og vært mange runder i felt. Der har vi samlet inn og analysert en mengde prøver, blant annet fra innsjøsedimenter, flyttblokker og morenerygger. I tillegg har vi gransket strandlinjer fra brede sjøer som oppstod under nedsmeltingen, forklarer Romundset til NGUs nettside.
Hendelsesforløpet har vært omdiskutert
Forskerne har tidsfestet siste fase av innlandsisens nedsmelting og rekonstruert hvordan Gudbrandsdalens landskap ble synlig da isen smeltet bort.
– Tidsrammen for denne geologiske historien er fra om lag 11 600 til 10 000 år siden. Det er tiden etter yngre dryas, den siste kalde perioden under istiden, og inn i vår mellomistid holocen. Isen lå kald og tjukk over fjellområdene i Sør-Norge gjennom yngre dryas, mens brefremstøt langs iskanten ved kysten førte til at Raet og andre morenerygger ble dyttet opp, forteller Romundset til ngu.no.
Gjennom 1 600 år hadde innlandsisen smeltet kraftig. Et bart landskap tok form og Norge var ikke lenger dekket av is.
– Vi har regnet ut at isen i gjennomsnitt ble to til seks meter tynnere hvert år i tidlig holocen. Det viser hvor raskt massetapet skjedde, og hvor mye vann den skandinaviske isen bidro med til global havnivåstigning på denne tiden, sier forskeren til NGU.no.
Han påpeker at endringene den skandinaviske innlandsisen gjennomgikk ved inngangen til vår mellomistid, kan være en god analog for Grønlandsisen i et stadig varmere klima de neste hundre årene.
Kreves geologisk kunnskap
Den smeltede isen gravde, transporterte og avsatte masser.
Forskerne peker på sporene etter denne dramatiske perioden i landskapet, inkludert tørrlagte elveleier, fjellsider og terrasser, og understreker betydningen av geologisk kunnskap for å forstå naturhistorien og naturgrunnlaget i Gudbrandsdalen.
– I noen tilfeller kan de representere enkelte år under nedsmeltingen, nesten som ringer i en trestubbe. Mennesker dukket også opp i denne historien, i god tid før den siste isen var borte. De jaktet rein mens isrester, vidstrakte bresjøer og enorme breelver fremdeles la føringer for hvordan folk og dyr kunne ferdes, forklarer Romundset til ngu.no.
geo365.no: Da «syndfloden» rammet Østlandet
Demmet opp av den siste isresten
Mens isen smeltet ble det demmet opp mange sjøer. Den siste av disse brede sjøene var Store Dalasjø. Dette var også den største.
– Store Dalasjø var langt større enn dagens Mjøsa. Vi har regnet ut at sjøen holdt på ufattelige 80 kubikkilometer vann. Denne vannmengden fylte gjennom flere hundre år både Ottadalen og Gudbrandsdalen nord for Vinstra, sier NGU-forskeren videre.
Mjøsa holder i dag et volum på 56 kubikkilometer vann.
Store Dalasjø var demmet opp av den siste isresten sør for Vinstra og ble trolig tappet brått og med enorm kraft da vanntrykket var for stort for den stadig krympende isen. NGU-forskerne jobber videre med å kartlegge sporene etter denne katastrofale flommen lenger sør i dalen, kan vi lese videre i saken på ngu.no.
– Kunnskapen står som et fortidsvitne om hva som kan skje med store isdekker i et brått varmere klima. Dagens oppvarming kan gjøre at Grønlandsisen kollapser på samme måte som den skandinaviske innlandsisen en gang gjorde, sier forskerne til NGU sin nettside og påpeker at vi ikke kan vite noe helt sikkert om fremtiden.
– Selv isen i Antarktis kan lide samme skjebne, til tross for at det kan ta tusenvis av år. Vi kan kartlegge og granske hendelsene langt tilbake i fortiden, men om fremtiden kan vi bare spå. Kunnskap om geologien, hva som skjedde og hvorfor det skjedde, gir viktig innsikt i endringene, avslutter Anders Romundset til NGU.no.
