Historisk sett ser isutbredelsen i Arktis ut til å ha sykliske svingninger på ca. 60 år. Vil isdekket vokse eller krympe i fremtiden?
Figur 1: Frams rute langs Sibirkysten (rødt), og gjennom isen (blått). Kilde: Wikipedia
I begynnelsen av september er isens utbredelse i Arktis på det minste. Deretter vokser arealet og når et maksimum i begynnelsen av mars.
Klimaforskernes spådom
Hvilke framtidsutsikter er det for isen i Arktis? Det har vi hørt og lest mye om og konsekvensene av det.
I 2007 sa Al Gore og flere klimaforskere at sommerisen ville forsvinne helt innen 2014. Andre klimaforskere har nevnt et noe senere tidspunkt, men alle er enige om at den vil forsvinne.
Ser man på utviklingen av sommerisen i Arktis de siste 30 årene, støttet den opp under en slik antagelse. Isens areal har blitt mindre og mindre.
Historisk utvikling
Hva vet vi om isens utbredelse bakover i tid, lenger enn 30 år? Vi vet selvsagt en god del.
Fridtjof Nansen med mannskap dro fra Vardø midt på sommeren 1893. De satte kursen østover langs kysten av Sibir. Her møtte de på noe is, spesielt i stredene, men det var ingen problemer med å komme gjennom.
Da Fram nådde Laptevhavet, som ligger omtrent midt mellom Finnmark og Beringstredet, satte de kursen mot nord, for Nansen skulle sette skuta inn i isen.
Han hadde nemlig et hypotese om at isen i Arktis var i bevegelse fra øst mot vest over Polhavet.
Ingen hadde vært i området tidligere, så ingen visste noe om området: om det var øyer, hvor dypt havet var, hvor kaldt det var, hvor tykk isen var, og så videre.
På vei nordover i Laptevhavet så han svært lite is. I dagboken skriver han:
Vi seiler i «åpent hav, mil etter mil, vakt etter vakt, gjennom ukjent strøk- og sjøen nesten mer og mer isfri. Hvor lenge vil det vare? […] Nå vet de ikke, der hjemme i Norge, at vi seiler her mot Polen i klart vann”.
Men så møtte de iskanten og satte skuta inn i isen ved 78°50’ nord. Det er like langt nord som Longyearbyen.
Dette skjedde altså i 1893, men Nansen var overrasket over hvor mye is han hadde møtt.
Femten år tidligere hadde nemlig svensken Adolf Erik Nordenskiöld dratt samme rute med skuta Vega, og
«her hadde Nordenskiöld dampet igjennom den 18. august 1878 uten å møte spor av hindringer», skriver Nansen.
Vi må altså konkludere med at det var lite is i området somrene 1878 og 1893. Trolig var det slik i hele denne perioden.
25 år etter Nansen dro Roald Amundsen og mannskap med skuta Maud østover fra Finnmark, men han møtte mye is. Han kom seg rett og slett ikke gjennom stredene, og måtte overvintre i isen to ganger.
De nådde ikke frem til Beringstredet før i 1920. Isforholdene langs kysten av Sibir var helt annerledes enn 30 – 40 år tidligere.
Satellittbilder fra 1980-årene
Da satellittmålingene av isen i Arktis startet i 1979, fikk vi et mye klarere bilde av isforholdene. På 80-tallet minner isforholdene i Arktis om forholdene Amundsen møtte 60 år tidligere. Isen lå flere år nesten helt inn til kysten av Sibir om somrene.
Fra slutten av 1990-tallet og utover på 2000-tallet har sommerisen blitt redusert gradvis. I 2012 nådde den et minimum, men har i årene etter vokst. Isforholdene på 2000-tallet likner forholdene Nordenskiöld og Nansen møtte 120 år tidligere.
Sykliske svingninger og årsaker
Figur 2: AMO-indeksen fra 1850-årene til 2010. Havet var kaldt i de årene det var mye is i Arktis, i 1910-20 årene og i 1970-80-årene. Og det var varmt da Nansen dro over Polhavet og på 2000-tallet, i tillegg til 1940- og 50-årene. Kilde: Wikipedia
Ut fra det som er beskrevet her skulle en anta at isen i Arktis svinger mellom et minimum og maksimum med jevne mellomrom, en syklisk svingning på ca. 60 år.
Hva er det i tilfelle som bestemmer en slik periodisering? Her er det selvsagt flere forhold, men havtemperaturen er en viktig faktor. Den Atlantiske Multidecadal Oscillasjonen (AMO) viser tydelige periodiske temperatursvingninger, svingninger på ca. 60 år.
Det ser ut som temperatursvingningene i havstrømmen svinger noe i forkant av svingningene i isutbredelsen, og det kan tyde på at det er en sammenheng mellom havtemperaturen og isutbredelsen.
Fra 2006 har AMO-indeksen vært fallende, det vil si at temperaturen i havet inn i Barentshavet er synkende, og markerer trolig en ny periode med kaldere hav. Vil dette igjen føre til mer is i Arktis?
Flere forskere har påpekt de sykliske svingningene i AMO med påfølgende svingninger i isforholdene. Disse forskerne hevder at vi nå går mot en tid med mer sommeris i Arktis, og at vi i 2040 vil ha de samme isforholdene i Arktis som dem Amundsen møtte i 1918, 120 år tidligere.
Dette står i sterk kontrast til hva klimaforskerne og FNs klimapanel har kommet frem til. De har som nevnt, sagt at sommerisen i Arktis vil forsvinne helt innen forholdsvis kort tid.
