Ny forskning viser at store mengder metan lekket ut av havbunnen i arktiske strøk mot slutten av siste istid for 13 000 år siden.
Giuliana Panieri er mikropaleontolog og forsker ved Senter for arktisk gasshydrat, miljø og klima (CAGE) ved UiT. Hennes interesse er foraminiferer og deres tilstedeværelse i områder med metanutslipp. Hun undersøker hvordan de kan brukes som indikatorer på tidligere tiders utslipp av metan fra havbunnen. Foto: CAGE
– Vi vet lite om stabiliteten og alderen til gasshydratene som befinner seg under havbunnen i arktiske strøk. Gjennom studier av foraminiferer (encellede organismer) kan vi lære mer om dette, forteller Giuliana Panieri, forsker ved Senter for arktisk gasshydrat, miljø og klima (CAGE) ved UiT Norges arktiske universitet (UiT).
Under konferansen European Geosciences Union (EGU) 2014 i Wien deltok Panieri tirsdag på en pressekonferanse med tittelen «The changing Arctic» der hun presenterte nye forskningsresultater relatert til gasshydratenes oppførsel mot slutten av siste istid.
Se pressekonferansen fra EGU her
For 13 000 år gikk den forrige istiden mot slutten, og Jorda opplevde global oppvarming. Panieri og hennes kolleger har gjort undersøkelser som viser at i samme periode ble store mengder metangass frigjort fra gasshydrater under havbunnen i arktiske strøk.
Ved å undersøke den kjemiske sammensetningen til opptil 16 000 år gamle foraminiferskall, har forskerne kunnet kvantifisere historiske utslipp av metan fra havbunnen til vannsøylen.
Gasshydrater, «frossen gass», består hovedsakelig av metan i et gitter av iskrystaller. Hydratene ser ut som isklumper, men er brennbare. De dannes under høyt trykk og lave temperaturer.
Det er trolig lagret fire ganger så mye karbon i gasshydrater som i ale andre former for fossile ressurser som kull, olje og gass. Metan er mer enn 20 ganger så potent som CO2 som drivhusgass.
Det store spørsmålet er om historien kan gjenta seg – vil dagens globale oppvarming føre til store utslipp av metan, slik det gjorde for 13 000 år siden?
– Sokkelområdene i Arktis er svært klimasensitive, og en global oppvarming vil virke kraftigst her. Metanforekomstene er særlig utsatt for temperaturendringer fordi de ligger i grunne områder, forklarer Panieri.
