|
Bergtatt |
Norge har fostret en håndfull geologer som har satt internasjonale spor etter seg. Cand. min Johan H.L. Vogt (1858-1932) er én av disse. Derfor er det på sin plass at han endelig har fått sin biografi.
Over drøyt 300 sider lar professor Anne Kristine Børresen oss bli kjent med en mann som i ung alder satte seg fore å tjene de norske bergverkene og det norske samfunnet. Inspirasjonen fikk han i barn- og ungdommen. Mange besøk til Næs Jernverk utenfor Tvedestrand, der han vokste opp, satte kraftige spor. Som 18-åring ble han immatrikulert ved Det Kgl. Frederiks Universitet, og to år senere var han i full gang med bergstudiet.
Karrieren startet som amanuensis og professor i Oslo, men i 1911 fortsatte han ved Norges Tekniske Høgskole som da ble opprettet i Trondheim. Her ble han også værende til han gikk av med pensjon i 1928, 70 år gammel. Feiringen av ham var storslagen, nasjonalt så vel som internasjonalt, og “alle som betød noe i det akademiske miljøet var invitert for å gjøre stas på Vogt”. Den forteller “noe om den opphøyde statusen professoren hadde”.
Vogt hadde en lang akademisk karriere hvor han gjorde store vitenskapelige oppdagelser som ble lagt merke til ute i den store verden. Den praktiske tilnærmingen til faget gikk imidlertid som en rød tråd i alt han gjorde, ikke minst som konsulent, og det er dette som langt på vei er biografiens beskjed til leseren.
Børresen lar oss også bli kjent med Vogt som menneske. Mange geologer har hørt om den distre professoren som visstnok var forbilde for “Professor Tanke”, men det er ikke inntrykket av en åndsfraværende akademiker vi sitter igjen med etter å ha lest boka. Langt der i fra. Riktig nok var han oppslukt i arbeidet, og brukte minst to konsentrerte måneder hver eneste sommer på feltarbeid, borte fra hjemmet, men han hadde et engasjement for bruk og utvikling av praktisk kunnskap som han mente var viktig for landet.
Børresen gleder leseren med en god og velskrevet teks, og selv om det er mange detaljer som forteller om en usedvanlig begavet mann, er boka aldri kjedelig. Én av grunnene til det er at vi ikke bare blir kjent med Vogt, men også med mange av hans kolleger, og ikke minst får vi et lite innblikk i de akademiske sirkler sent på 1800-tallet og tidlige på 1900-tallet (flere professorer ble uvenner) og det samfunnet han levde i.
Boka bør være pensum for alle landets bergingeniører (og bergingeniørstudenter), og de fleste geologer med litt interesse for historie (og sitt eget snevre fagfelt) vil kunne ha glede av denne boka.
Du kan også lese om Johan H.L. Vogt i GEO 02/2006 (Naturforskning i industriens tjeneste).
Denne saken ble først publisert i GEO 01/12.
