Uenigheten mellom Hanslien og meg handler egentlig om at vi diskuterer to helt forskjellige ting, skriver Helge Hellevang.
Figuren er hentet fra Sigmund Hansliens innlegg Upresist om IPCC, CO2 og havet
Sigmund Hanslien mener i sitt innlegg 6.desember i geoforskning.no at mine beregninger av CO2-løselighet ikke støtter opp om konklusjonene vi har om fortsatt økt opptak av CO2 også i en fremtid med betydelig høyere nivå av atmosfærisk CO2.
Hanslien sier videre at vi ignorerer den viktigste faktoren som reduserer CO2-opptak, nemlig økningen i temperatur som reduserer løseligheten.
Jeg ønsker her å komme med en klargjøring, og i tillegg kommentere figuren (fig. 2 i Hanslien sitt innlegg, også gjengitt over) som Hanslien bruker som implisitt bevis på at den siste raske oppvarmingen siden 1800-tallet skyldes CO2-økningen i atmosfæren.
Uenigheten mellom meg og Hanslien handler egentlig om at vi diskuterer to helt forskjellige ting.
I mitt innlegg viser jeg til at det absolutte opptaket av CO2 i overflatehavet øker selv om pH synker. Hanslien viser til at endringen i økning blir redusert ved videre økt atmosfærisk CO2. Hanslien viser i sitt innlegg en kurve over totalt løst CO2, hvor stigningstallet monotont faller med økt atmosfærisk CO2.
Men hva er egentlig viktig her? At havet evner å ta opp en stadig økende mengde CO2 (som jeg hevder), eller at den relative økningen i opptak faller noe (Hanslien og FNs klimapanel/IPCC)? Jeg mener hovedpoenget å være at havet fortsatt, også i fremtiden, vil være et karbonsluk (carbon sink), og i økende grad.
Så til redusert opptak av CO2 ved økt temperatur i overflatevannet. Ja, økt temperatur vil ha en viss effekt, men den er svært liten sammenlignet med effekten av trykkøkningen, som går motsatt vei.
Men, det som mangler i denne diskusjonen er hva som er hoveddriverne for CO2-opptak i havet, nemlig den såkalte biologiske pumpen.
CO2 løses i overflatehavet i henhold til en termodynamisk ulikevekt, som resulterer i en fluks av karbon fra atmosfære til hav. Hadde dette vært et rent uorganisk system så hadde opptaket, integrert globalt, vært om lag som beregnet i mitt forrige innlegg.
I havet spiller derimot biologisk opptak en mye større rolle. Organismer tar opp CO2 gjennom fotosyntese, og dette karbonet, fanget i organisk materiale, synker ned fra overflatehavet og tar del i det enormt mye større karbonreservoaret i dyphavet. Dette omtales som den biologiske pumpen.
Viktigere enn å diskutere deriverte eller absolutte endringer i opptak er hvordan den biologiske pumpen vil bli påvirket av økt CO2 i atmosfæren. Det kjenner vi ikke fasitsvar til, men vi vet at organisk vekst i havet ikke er begrenset av CO2, og at endring i tilgang til næringsstoffer i fremtiden trolig vil kontrollere opptaket av CO2 i atmosfæren.
Det er videre intuitivt at tilgangen til næringsstoffer vil øke med økt nedbør og økt menneskelig aktivitet på Jorda.
Så til figuren fra Hanslien, med data fra solinnstråling sammenlignet med proxytemperaturer (indirekte målinger) fra iskjerner fra Grønland. Denne skal visstnok vise at økningen i temperatur de siste par hundre år ikke kan forklares med solinnstråling, og kan dermed bare forklares med økt CO2 i atmosfæren.
Jeg tar med også denne i svaret mitt, selv om den ikke har noe med det originale innlegget mitt å gjøre. Jeg benekter ikke at CO2 delvis (eller helt?) har påvirket klimaet siste 200 år. Men å bruke denne figuren som bevis tar jeg sterkt avstand fra.
Hvis man ser tilbake på proxytemperaturene og ser bort fra glidende gjennomsnitt, ser vi at det også tidligere i holocen har vært temperaturøkninger som både i størrelse og hastighet har vært sammenlignbare med det vi nå opplever.
Det som blir svært spennende er om vi nå har nådd toppen på en anomali, og at systemet går tilbake mot det glidende gjennomsnittet. Det ville i så fall bety at effekten av CO2 er sterkt overdrevet.
Det er en helt annen diskusjon som jeg finner interessant, men som i dag er vanskelig å ta i et forskningsklima hvor «97 %» mener dommedagsprofetiene til IPCC er absolutt sannhet og at dette dermed ikke skal eller bør diskuteres.
HELGE HELLLEVANG
