Fana ble isfri for 14 000 år siden. Men et geologisk monument på Fanafjell vitner om en påfølgende 1 100 år lang kuldeperiode.
Terrengmodell av deler av Fanafjell. Illustrasjon: Jan Mangerud
Vi fryder oss over fine høstfarger i Fana. Men det har ikke alltid vært slik. Jeg pleier å si at slutten av istiden er viktigere for Norges naturhistorie enn 1814 og 1905 til sammen for vår kulturhistorie.
I Fana finner vi tydelige spor og minnesmerker i naturen hvor vi kan lese historien om isbreen som en gang dekket landet, men som heldigvis smeltet bort.
En rygg langs Fanafjell
Bildet over er en terrengmodell, strippet for vegetasjon og bygninger, laget ved hjelp av LiDAR-målinger (radar fra fly).
Øverst til venstre på bildet ved målestokken ser vi litt av Fanafjorden ved Rød, og bilveien i retning av Krokeide er tydelig.
Men se på landskapet! Det deles nesten i to av en rygg som kaster tydelige skygger, og som jeg har merket med piler.
Ovenfor denne, altså til høyre på bildet, ser vi overalt skarpe kanter i det nakne fjellet, mens det ser ut som det ligger et tynt teppe over landskapet nedenfor ryggen som har jevnet ut de skarpe kantene.
Ryggen er en sidemorene som består av leire, sand og stein, blandet godt sammen av isbreen og som utgjør god jord når steinene ryddes bort. «Teppet» nedenfor ryggen er en bunnmorene som breen dro med seg og avsatte da den vokste utover Fana og fram til sidemorenen.
Sidemorenen stiger fra 100 moh. ved Rød til 240 moh. under fjellskrenten til Ramberget. Ryggen er ikke sammenhengende hele veien, men det er derimot «moreneteppet».
Enkelte steder er det (hjorte-) sti på ryggen, men ellers er det vanskelig å komme fram i den tette planteskogen av gran. Grana er svært fornøyd med morenejorda.
Toppen av en rygg som tilhører sidemorenen på Fanafjell langs skogsveien ved Ramberget. Foto: Jan Mangerud
Isfri for 14 000 år siden
Morenen på Fanafjell er en del av det vi geologer kaller Herdlamorenen, og Ra-morenen ved Oslofjorden. Herdla ble valgt som navn fordi nesten hele øya består av løsmateriale avsatt ved isfronten på den tiden.
La oss først gå lenger tilbake i tid. For omtrent 18 000 år siden begynte innlandsisen som hadde dekket hele Skandinavia å smelte tilbake.
De ytterste øyene i Hordaland var isfrie for 14 800 år siden, og Fana var helt ute av breens grep for 14 000 år siden.
Breen smeltet videre innover landet mens gras, blomster, vierbusker og dvergbjørk kledde det frigjorde Fana. Da var det 20 000 år siden det sist var vegetasjon her.
Da Veivesenet for noen år siden lagde en rundkjøring i Skjoldskiftet mellom Bergen og Fana, fant vi blåskjell som vi har datert til å være 13 700 år gamle.
Blåskjell kan regnes som en merkelapp for Golfstrømmen, fordi dette skjellet bare lever så langt nord som Golfstrømmen går.
Det var altså blitt mildt, og vi antar at forholdene i Fana den gang var om lag som ved Finnmarkskysten i dag.
Den siste kuldeperioden
Men så, for 12 700 år siden, slår klimaet om. Golfstrømmen svinger igjen mot Portugal, Vestlandet blir iskaldt, og breen vokser igjen. Den framrykkende brefronten river opp vegetasjonen, tar med seg jord, sliper på berget og jager både landdyr og fisk foran seg.
Morenen på Fanafjell er et monument over denne klimaforverringen og viser hvor langt vestover breen vokste i løpet av denne 1 100 år lange kuldeperioden.
For 11 600 år siden stoppet breveksten opp, så går du på Fanafjellmorenen kan du drømme deg så langt tilbake, se den mektige breen som stiger innover landet, høre skrik av polarlomvi og lundefugl, og se opp for isbjørn.
Yngre dryas kaller geologene denne siste kuldeperioden i istiden. Navnet kommer av den vakre fjellblomsten reinrose, som på latin heter Dryas octopetala, og som de på slutten av 1800-tallet fant blader av i leire fra denne tiden i Danmark.
Noen har kanskje lest at denne kuldeperioden sluttet for 10 000 og ikke 11 600 år siden. Ja, det er riktig. Når vi daterer med radiokarbon (C-14) metoden, så får vi 10 000. Vi kaller det for 10 000 C-14 år, men omgjort til kalenderår blir det 11 600 år.
Kart over Fana. Den tykke gule streken viser Herdlamorenen med sidemorenen opp Fanafjell som ble dannet for 11 600 år siden. Flere morener er tegnet inn (gule streker). Stiplede streker indikerer større usikkerhet enn hele streker. Illustrasjon: Jan Mangerud
Varmeeksplosjon
For 11 600 år siden bryter Golfstrømmen igjen gjennom pakkisen som da lå i Norskehavet, og sender varmt «Florida-vann» oppover langs Norskekysten.
Vindsystemene endrer seg også; i geologisk tidsperspektiv skjer det en varmeeksplosjon. Hadde vi levd den gang så hadde vi virkelig fått oppleve dramatiske hendelser.
Hvis jeg hadde vært 30 år gammel da brefronten smeltet bort fra Milde og Fanafjellmorenen, så ville jeg ha opplevd at hele Fanafjorden ble isfri. Jeg er nemlig over 80 år, og det tok bare omlag 50 år for breen i fjorden å smelte og kalve tilbake til Stend.
Vi har de senere årene utarbeidet en metode så vi kan datere tidligere havnivåer og terrasser veldig presist. Det blir for omstendelig å forklare her, men den fine flaten ved Stend ligger i en høyde som vi kan datere til 11 550 år.
Flaten ved Fana Prestegård har vi datert til 11 530 år. Det ser altså ut til at denne er 20 år yngre enn flaten på Stend.
Det er ikke urimelig, men vi kan ikke være helt sikre på disse estimatene – vi kan bomme med 20 år. Det er likevel ikke verst for hendelser som er over 11 500 år gamle!
Isfri, men oversvømmet
Isavsmeltingen gikk fort, fryktelig fort vil en geolog si. Fra Fana lå dekket under 200-300 meter tykk is helt ut til Hjellestad og Milde tok det bare ca. 130 år til brefronten hadde smeltet tilbake til Øvsttun.
Det betyr at brefronten i gjennomsnitt smeltet tilbake 80 meter i året.
Men helt fri var ikke bygda enda. Havet sto mer enn 50 meter høyere enn i dag, så mye lå under vann.
De eldste spor av mennesker som arkeologene har funnet på Vestlandet ser ut til å være på strandlinjer som er ca. 11 000 år gamle, eller kanskje litt eldre. Da var altså Fana allerede isfri og klar til å ta imot de første innvandrere.
Denne artikkelen ble først publisert i Fanaposten 1. november 2019. Les saken i sin helhet på nettsidene til Institutt for geovitenskap, Universitetet i Bergen her
Kilde
Mangerud, J., Hughes, A.L.C., Sæle, T.H., Svendsen, J.I., 2019. Ice-flow patterns and precise timing of ice sheet retreat across a dissected fjord landscape in western Norway. Quaternary Science Reviews 214, 139-163.
