Sentrale deler av Mohnsryggen sett fra sørvest. Ryggen markerer hvor havbunnsplatene skiller lag, og i slike områder er veien ned til magmaen relativt kort. Illustrasjon: Senter for dyphavsforskning, UiB
Forslaget er besnærende, men er det gjennomførbart?
I en kronikk i Teknisk Ukeblad, presenterer Bhargav Boddupalli og Lars Sørum, hhv. forsker og forskningssjef i SINTEF, en alternativ løsning for utnyttelse av mineralressursene i dyphavet.
Ideen går ut på å bore brønner i dyphavet (nær spredningsryggen) som kan føre sjøvann ned til magmaen og andre brønner som frakter det varme vannet tilbake.
Det varme vannet vil være svært mineralrikt, og mineralene kan separeres ut av vannet på en plattform. Samtidig kan varmen i vannet utnyttes til å lage elektrisitet.
Forskerne refererer til ideen som en «kunstig geysir».
Forslaget er ikke uten realisme. Vi vet godt at sulfidforekomstene som befinner seg i norsk økonomisk sone ved midthavsryggen er dannet ved at kokhett, mineralrikt vann har steget opp til havbunnen som følge av oppdrift via sprekker og porøse medier.
Ved aktive kilder finner vi gjerne hydrotermiske skorsteiner, der mineralene i det varme vannet fra dypere lag har blitt avsatt i møte med det kjølige sjøvannet. Skorsteinene, grushaugene (kollapsede skorsteiner) og nettverkene av sprekker under havbunnen er rike på metaller som kobber, sink, nikkel, kobolt, sølv og gull.
Vi kan forvente at vannet som sirkulerer i dypere lag, vil holde de samme metallene.
Forslaget kommer med to bonuser sammenliknet med «tradisjonell» gruvedrift på havets bunn. For det første fremholder forskerne at metoden vil være mer skånsom, da miljøavtrykket ved å bore brønner er mindre enn ved å bryte og grave fjell. For det andre fordi det varme vannet som hentes opp som nevnt kan utnyttes til å generere elektrisitet, som de foreslår kan sendes til fastlandet. Kraftinntektene kan betale deler av utvinningen av mineraler.
Den største utfordringen, som gjør at ideen ikke er gjennomførbar i dag, er at brønnene må tåle svært høye temperaturer om de skal strekke seg ned til magmaen. Forskerne påpeker imidlertid at det finnes forskningsprosjekter som jobber med nettopp dette og viser til Iceland Deep Drilling Project (IDDP).
IDDP, et samarbeid mellom den islandske stat og kraftselskapene som har pågått siden 2009, har som mål å bore dypere og varmere geotermiske brønner som under superkritiske forhold potensielt kan levere ti ganger så mye energi som dagens brønner: en IDDP-brønn kan teoretisk produsere 50 MW, mot dagens standard på ca. 5 MW. Krafla Magma Testbed er et annet prosjekt som har sprunget ut av IDDP og som øyner å bore ned til magmaen.
geoforskning.no: Unikt i verden!
Boddupalli og Sørum påpeker at en mulig realisering av ideen deres ikke vil skje «i morgen», men at den ikke behøver å ligge veldig langt frem i tid, og at tidsaspektet er avhengig av innsatsen som legges ned.
«Fortsatt trenger vi flere data fra undergrunnen og i tillegg noen smarte teknologiske nyvinninger. Vi er sterke i troen på at løsningen vår er en skånsom og realistisk utvinningsform, så vi ser frem til fortsettelsen, avslutter kronikkforfatterne.
Sokkeldirektoratet la i januar 2023 frem sin ressursvurdering for havbunnsmineraler i norsk økonomisk sone. 15. april i år besluttet Kongen i statsråd formelt å åpne et område i Norskehavet og Grønlandshavet for mineralvirksomhet. Det er ventet at den første konsesjonsrunden starter i 2024, med tildeling av tillatelser for leting i første halvår 2025.
