Detaljerte havbunnsundersøkelser på Spitsbergenbanken gir ny innsikt i oseanografiske forhold og bunnsedimenter.
Bildet viser de tre landformene som er beskrevet i forskningsartikkelen: megarifler, sandbølger og sandbanker. Illustrasjon: Bellec et al., 2019
Spitsbergenbanken mellom Spitsbergen og Bjørnøya i Barentshavet er et grunt havområde der bunnsedimentene i stor grad styres av en kald, sirkulærgående havstrøm.
Denne havstrømmen, som beveger seg med klokka, har i kombinasjon med tidevannsstrømmer og bølger bidratt til å danne flere unike landformer på bankens havbunn.
Forskere ved Norges geologiske undersøkelse (NGU), Havforskningsinstituttet og NTNU har publisert funnene i tidsskriftet Marine Geology.
Ved hjelp av høyoppløselige batymetriske data har de nå kunnet se landformene mye tydeligere enn tidligere.
Bildet viser studieområdet på Spitsbergenbanken mellom Bjørnøya og Spitsbergen. Illustrasjon: Bellec et al., 2019
I forskningsartikkelen har forskerne i hovedsak beskrevet tre landformer; megarifler (megaripples), sandbølger og sandbanker.
Funnene indikerer alle et høyenergimiljø med tilstrekkelig tilgang på sand, som landformene i hovedsak består av.
Megariflene forekommer i flere fasonger, blant annet avlange, halvmåneformede og komplekse.
Disse landformene er relativt små hva gjelder bølgelengde og høyde. De komplekse megariflene kan nå høyder på en halv meter, mens de avlange typisk har en høyde på 3 – 30 centimeter.
Riflene har blitt dannet av ulike oseanografiske forhold, og forskerne oppdaget en type rifler – interferens-megarifler – som ikke tidligere er kjent fra et bankeområde.
Artikkelforfatterne mener denne typen megarifler kan være forårsaket av at ulike typer strømmer konvergerer i området, i dette tilfellet bølger og bunnstrømmer. Disse riflene kan være starten på oppbygningen av en fremtidig sandbanke.
Bildet viser ulike former for megarifler. Interferens-megarifler (i midten) har ifølge forskerne ikke tidligere blitt beskrevet i et bankeområde. De dannes ved å ulike strømmer konvergerer. Illustrasjon: Bellec et al., 2019
Forskerne observerte også flere store sandbølger. Bølgene i området har en lengde på 1 400 meter til mer enn 2 200 meter, og høyder på opptil 19 meter.
Fire av sandbølgene hadde skarpe egger, mens andre bølger var avrundet på toppene. De med skarpe kanter regnes som aktive bølger, mens de avrundede har blitt bygget opp tidligere, og er nå i en tilbakegangs- / erosjonsfase med høyder på opptil fem meter.
Disse funnene indikerer at strømmene er tilstrekkelig sterke nok til å danne sandbølger i et område som er grunnere, og at strømmene avtar i styrke mot dypere partier.
Bildet viser sandbølger markert med nummer 1 – 6. 1-4 er aktive sandbølger med spisse egger, mens 4 – 6 er avrundede og ikke lenger aktive. De sistnevnte er også lavere enn de aktive. Illustrasjon: Bellec et al., 2019
Tre sandbanker ble også observert i studieområdet på Spitsbergenbanken.
Den største sandbanken er avlang med en lengde på mer enn 15 kilometer, 300 – 500 meters bredde og en høyde på opptil 13 meter.
Sandbanker, som gjerne opptrer i sammenheng med tidligere kystlinjer, kan i tilfellene på Spitsbergenbanken ha blitt dannet som følge av en blotning av grunnfjell/større steiner i umiddelbar nærhet. Denne blotningen kan skape virvelstrømmer i vannet som kan bidra til strømforhold liknende de en kan finne nær kysten.
De største landformene på Spitsbergenbankens havbunn er et resultat av oseanografiske prosesser som har virket over flere tusen år. For eksempel skal de største sandbølgene ha blitt dannet i et lavtliggende område på havbunnen som ble erodert fra 8 000 – 9 000 år før nåtid.
Sandbankene ble trolig også dannet for 8 000 til 9 000 år siden, og etter en pause forårsaket av svakere strømmer for drøyt 6 000 år siden, skal prosessene ha blitt reaktivert for om lag 2 000 – 4 000 år siden.
Kartlegging av utbredelsen av sandbølger og sandbanker er nyttig i forbindelse med risikovurdering knyttet til navigasjon og offshore konstruksjoner.
