Bildet viser en aktiv steinbre ved fjellpartiet Ádjet i Troms. Foto: Patrick Larsen, kilde: Eriksen med flere, 2018
En steinbre er en tungeformet landskapsform bestående av store mengder løsmasser som stein, grus og sandkorn. Materialet er bundet sammen med is, som befinner seg inne i hulrommene.
Til tross for sin harde fremtoning, er is et materiale med en viss grad av tøyelighet, noe som gjør at steinbreer beveger seg sakte nedover i terrenget. Når temperaturen stiger, mykner isen og blir mer fleksibel. Steinbreene beveger seg raskere.
Dersom all isen smelter, opphører det som tidligere holdt løsmassene sammen, og breene mister sin struktur. Dette etterlater store hauger av løse steinmasser som er et karakteristisk trekk ved områder der landskapsformen tidligere har funnet sted.
Smelting av breer er en direkte konsekvens av global oppvarming.
Dannes på permafrost
Forskere ved Universitetet i Oslo (UiO) har de siste årene kartlagt hundrevis av steinbreer i Norge, både aktive og inaktive.
– De kan bare dannes i områder med permafrost, forklarer naturgeograf Karianne Staalesen Lilleøren til apollon.no.
Hun er førstelektor ved Institutt for geofag ved UiO og forsker på permafrost.
Fenomenet finner vi i områder der temperaturen i bakken i løpet av minst to år ikke overstiger null grader. Ifølge Store norske leksikon påvirker dette litt mer enn 20 prosent av landarealet på den nordlige halvkule. I Sør-Norge finner vi permafrost fra 1600-1700 høydemeter og grensen synker jo lenger nord man kommer.
– I Nord-Norge er grensen mellom 600 og 800 meter, men det kommer selvsagt an på terreng, mengden sol og skygge og hva slags stein fjellet består av, forteller Lilleøren.
Steinbreene gir oss en visuell indikasjon på tilstedeværelsen av permafrost og de endringer som skjer når isen som binder løsmassene smelter.
Kartlagt 900 steinbreer
Lilleørens masterstudent, Harald Wathne Hestad, har laget en statistisk modell som kan beregne hvor breene teoretisk sett kan befinne seg.
Sammen har de kartlagt 900 inntil nylig ukjente steinbreer på fastlandet, der de fleste av dem er inaktive. De nyeste oppdagelsene finnes i Brattvåg nord for Ålesund, Værøy i Lofoten og på de ytre øyene i Troms.
Hestad og Lilleøren sporer dem opp ved å lete etter visse geologiske formasjoner fra flyfoto. Denne informasjonen kobles med satellittovervåking av sakte bevegelser i terrenget. I felt bruker de seismiske målinger, infrarødt kamera og en spesiell metode som måler elektrisk motstand for å finne ut av hva breene består av og om de fortsatt er limt sammen med is.
– Noen ble inaktive allerede for flere tusen år siden. Det er et tydelig klimasignal. Inaktive breer betyr at klimaet var annerledes før i tiden, poengterer naturgeografen til apollon.no.
Truer Svalbard og fjellpartier
Skjebnen til de mange steinbreene i Norge kan forutsi hvordan fremtiden kan bli på Svalbard. Prognoser viser at temperaturen på den arktiske øygruppen vil kunne øke med seks til sju grader de neste hundre årene, noe som naturligvis vil føre til tining av permafrost, spesielt nær bakkeoverflaten. Når frosten tiner, vil mye kunne rase sammen.
– Permafrosten fungerer som et lim i landskapet, uansett om vi snakker om steinbreer eller fjell. Ved opptining, vil det aktive laget i steinbreene smelte. Da vil også de dypere områdene i fjellet tine. Faren vil da være til stede for at nye fjellpartier og skråninger med løsmasser raser ut, advarer Lilleøren.
Denne prosessen er selvforsterkende.
– Jeg vet ikke om jeg ville ha bodd i Longyearbyen. I hvert fall ikke om sommeren. Der kan det bli ubehagelig, avslutter Karianne Staalesen Lilleøren.
