Bildet viser deler av skredmassene etter skredet som gikk ved Porsangerfjorden på 1980-tallet. Resten av massene ligger i fjorden. Foto: François Noel
Reginald Hermanns, Thomas Redfield og Ivanna Penna, forskere ved Norges geologiske undersøkelse (NGU), har skrevet en engelskspråklig tekst om fjellskred i Arktis (Framsenterets Fram Forum 2021). Her følger en oversatt oppsummering.
Arktis er tynt befolket, og de fleste skredhendelser utløst av tinende permafrost blir ikke lagt merke til. Men fra tid til annen skjer slike hendelser nær bebyggelse. For eksempel raste 300 000 kubikkmeter masser ned i Isfjorden fra Forkastningsfjellet 10 kilometer nord for Longyearbyen i 2016.
Denne hendelsen forårsaket ingen skader. Det gjorde derimot fjellskredet på Vest-Grønland i 2017. Skredet raste ned i fjorden, og den påfølgende tsunamibølgen la en landsby 30 kilometer unna i grus.
Bølgen skal ha nådd en høyde på 10 meter, og fire menneskeliv gikk tapt.
Vi registrerer i dag flere skredhendelser i arktiske strøk enn vi gjorde før. Én av grunnene er den økende tilgangen på nye data, for eksempel fra satellitter.
For eksempel oppdaget forskere ved NGU tilfeldigvis en gammel skredhendelse fra 1986 eller 1987 i forbindelse med forberedelsene til kartlegging av ustabile fjellpartier i Troms og Finnmark.
Oppdaget uregistrert skred
Studier av gamle flyfoto fra henholdsvis 1976 og 2007 viste at en del av et fjellparti på Sværholtøya langs Porsangerfjorden var forsvunnet i løpet av perioden. Dette var et uregistrert fjellskred som ifølge forskerne altså må ha blitt utløst etter det første fotoet ble tatt i 1976. Da de oppsøkte lokaliteten, fant de store mengder skredmasser langs kysten og nedover i fjorden.
Kartlegging har vist at skredaktiviteten langs norske fjorder var høyere de første 2 000 årene etter slutten av siste istid. Vår forskning har også vist at en skredhendelse fant sted ved Mannen i Møre og Romsdal for 5 000 år siden da klimaet var på sitt varmeste siden istiden.
Tinende permafrost kan være årsak
Permafrostmodeller viser at permafrosten var borte fra området på den tiden, noe som indikerer at tinende permafrost eller fravær av permafrost kan være en medvirkende eller direkte årsak til skred.
Dateringer av fjellsider som har blitt eksponert etter fjellskred hjelper oss å bedre forstå deformasjon av fjellsider over lange tidsperioder. Resultater viser at slike deformasjonshendelser kan deles inn i to grupper; hendelser som fant sted like etter slutten av den siste istid, og hendelser som fant sted rundt varmeperioden for 5 000 år siden.
Det er grunn til bekymring at vi i dag opplever flere skredhendelser enn tusenårsgjennomsnittet. Samtidig har vi sett økende temperaturer siden Den lille istid (ca. 1850). Hendelsene kan altså være styrt av klimaet.
NGU sitter i dag på en database bestående av mer enn 500 ustabile fjellpartier. Mange av dem har blitt identifisert ved hjelp av InSAR data.
LES OGSÅ: Satellittdata avslører nye skredtrusler
Data viser at de fleste ustabile fjellpartier som i dag har høyere innsynkingshastigheter, forekommer i områder der permafrosten opptrer sporadisk.
Livet i Arktis vil endres de neste tiårene. Ved slutten av dette århundret, antas det at svært lite sjøis gjenstår i Polhavet. Det kan gi mer skipstrafikk, da den nordlige ruten er 25 prosent kortere enn dagens rute fra Europa til Asia.
En voksende turistindustri vil også øke menneskelig tilstedeværelse i Arktis. Det innebærer at flere mennesker potensielt vil utsettes for fremtidige skredhendelser. Derfor er det et økt behov for å bedre forstå sammenhengen mellom stabiliteten til fjellpartier og en tinende permafrost.
Flere forskningsprosjekter jobber med kartlegging av potensielle skredtrusler på Svalbard og Grønland. Prosjektene utføres av de geologiske undersøkelsene i Norge, Danmark og Tyskland, og vi planlegger et tettere samarbeid i fremtiden.
