Bildetekst: Vøringsfossen er en av de største turistattraksjonene i Norge. Hvis man løfter blikket fra fossen ser man et geologisk fenomen. Gamle dalformer overlagret og krysset av en ung som fossen stuper ned i. Gulrød stjerne viser Vøringsfossen på flybildet som tyder på at de gamle dalene hadde en nordvestlig retning. På foto og flyfoto er den gamle dalformen skissert med gule linjer og den unge er vist med røde. Flybilde fra www.Norgeibilder.no
Geologen Hans Reusch var en pioner i utredningen av dalenes historie. En hovedregel er at et dalføre som er dannet i hardt grunnfjell vil bli utviklet videre av nye dreneringssystemer og ikke forandre posisjon. Men flere steder hender det at de sterke erosive kreftene i istidene graver ut en kryssende dalretning slik som dalene som ser ut til å krysse hverandre innerst i Eidfjord. Se flybildet.
Seismikken utenfor kysten viser oss at mye av grunnlaget for det norske landskapet ble lagt i trias og jura, for mellom 140 og 220 millioner år siden. Den skandinaviske grunnfjellshøyden ble skilt fra sedimentbassenget i Nordsjøen ved at forkastningene langs kysten av Vestlandet og Trøndelag beveget seg. Norge gikk opp og Nordsjøen ned.
Elver risset i jura tid spor inn i grunnfjellet i det området som gikk opp. Den siste fasen med denne typen forkastningsbevegelser skjedde i seinjura og overgangen til kritt (kreta). I Nordsjøen kan vi på seismiske data se spor av dalfører som er fylt med sedimenter fra kretaisk tid.
Det er her Vøringsfossen kommer inn i bildet. Den ligger der det gamle dalsystemet i Bjoreidalen krysser den yngre og dypere dalretningen i Hardangerfjorden. De gamle dalene på Vestlandet passer sammen med begravde daler og store sandforekomster av jura alder på sokkelen.
Tolkningen er at sand erodert fra de skandinaviske høydene var kilder for deltaer ved kysten. Dalene som ble påbegynt i innlandet den gangen er blitt fordypet og utvidet i lange tider etter jura, men vi kan tenke på dem som veivisere inn i det oppløftede juralandskapet.
Sandene som ble ført ut av de juraiske elvene fra vestlige Skandinavia har bygd opp reservoaret i Troll og har rikelig med plass også til CO2. I store områder er de begravd mellom 1 000 og 3 000 meter. Det er dyp som passer godt for CO2-lagring og det er her pionerprosjektet Langskip skal lagre CO2.
Rundt Troll faller trykket i porevannet på grunn av uttak av gass fra feltet. Det er i utgangspunktet positivt, fordi injeksjon av CO2 ellers bygger opp overtrykk. Undertrykk gir plass til større volumer av CO2. Men trykket i et CO2-lager må ikke synke for mye, for ved lavt trykk går CO2 over i gass-fase som tar opp mye større volum enn den tette fasen som er mer hensiktsmessig å lagre CO2 i.
Hvis man planlegger godt og kjenner godt til alle egenskapene til sandene kan man utnytte trykkfallet rundt Troll til å lagre mest mulig CO2. Da må man bruke alle opplysninger om jurasanda.
Vøringsfossen kan stå som en veiviser for Langskip-prosjektet og framtidige prosjekter.
Dette visste du ikke …
I denne spalten formidler geologer populærvitenskapelig kunnskap fra sitt eget spesialfelt som allmennheten kan ha glede av å få vite mer om.
