Vestnesaryggen vest for Svalbard lekker metangass. Kilden er gasshydrater like under havbunnen.
Figuren viser havbunnstopografien ved Vestnesaryggen og tre søyler av gass i vannet. Illustrasjon: Bünz et al., 2012
– Gasshydratsystemet i Vestnesaryggen ligger kun kilometere unna den midt-atlantiske spredningsryggen. Dette gjør systemet unikt, da det trolig er påvirket av varmestrømmer herfra, fremholder Stefan Bünz, førsteamanuensis ved Institutt for geologi, Universitetet i Tromsø (UiT).
I 2010 utførte Bünz og hans kolleger ved instituttet et tokt ved Vestnesaryggen vest for Svalbard med forskningsskipet R/V Helmer Hanssen. Her ble det blant annet samlet høyoppløselig 3D seismikk. Resultatene fra toktet ble nylig publisert i tidsskriftet Marine Geology.
LES OGSÅ: Frossen arktisk gass tiner?
Gasshydrater er fryst naturgass (metan) og vann som eksisterer under visse trykk- og temperaturbetingelser. I seismikken kunne forskerne observere grensen mellom metan i hydratform (over) og i gassform (under) som en sterk bunnsimulerende refleksjon (BSR).
Seismikk samlet inn fra Vestnesaryggen i 2010. De sterke refleksjonene, markert BSR, viser overgangen mellom metan i fast form (hydrat) og i gassform. De vertikale tåkete partiene viser gasspiper der metanet stiger til havbunnen. Illustrasjon: Bünz et al., 2012
Under toktet oppdaget forskerne tre søyler av gass i vannet opp til 800 meter høye. Gassøylene ble oppdaget med et enkeltstråle-ekkolodd som vanligvis benyttes for å kartlegge havbunnstopografien. Oppdagelsen fortalte dem at gasshydratsystemet i Vestnesaryggen er svært aktivt, og at det lekker.
– Et av spørsmålene vi stiller oss, er hvordan denne gassen lekker ut, sier Bünz.
Stefan Bünz er førsteamanuensis ved Institutt for geologi ved Universitetet i Tromsø og hovedforfatter av en ny artikkel i tidsskriftet Marine Geology som omfatter gasshydratsystemet i Vestnesaryggen vest for Svalbard. Foto: UiT
Han påpeker at gasshydratene som befinner seg øverst i Vestnesaryggen virker forseglende, og burde holde på metanet i gassform som ligger dypere. Men den korte avstanden til den midt-atlantiske spredningsryggen kan påvirke stabiliteten til hydratene.
– Varmestrømmen herfra kan være med på å destabilisere gasshydratsystemet slik at den frie gassen kan lekke ut. Vi tror dessuten at varmen kan generere biogent og termogent metan, slik at gasstrykket øker, forteller Bünz.
Om trykket øker tilstrekkelig, kan den frie gassen skape hydraulisk frakturering og danne passasjer gjennom gasshydratene og opp til havbunnen. De tre gassøylene som ble observert under toktet i 2010 kan dermed være resultatet av overtrykk i den nedre delen av Vestnesaryggen.
Bünz påpeker at dette kun er hypoteser, og at det fortsatt kreves mye forskning for å komme til bunns i hvordan slike gasshydratsystemer faktisk virker.
– Lekker gassen ut fra slike gasshydratsystemer som følge av overtrykk? Og vil slike lekkasjer virke kontinuerlig eller episodisk? Dette er noen av spørsmålene vi stiller oss når vi nå oppretter det nye senteret for fremragende forskning Centre for Arctic Gas Hydrate, Environment and Climate, avslutter Stefan Bünz.
