Anslagene for hvor mye gass som eksisterer i gasshydrater under havbunnen er svært usikre. Forskerne i CAGE ønsker å estimere mengden og hvor mye som står i fare for å lekke ut i havet og atmosfæren.
Stefan Buenz er leder for arbeidspakken Reservoarer i Senter for arktisk gasshydrat, miljø og klima (CAGE) ved Universitetet i Tromsø. Her fra åpningen av CAGE november i fjor. Foto: Ronny Setså
– Det finnes enorme mengder metan i hydrater og i fri form i reservoarer under havbunnen. Noen forskere har antydet at det kan være like mye energi i hydratene som i alle andre fossile ressurser til sammen, forteller Stefan Buenz, leder for arbeidspakken Reservoarer i Senter for arktisk gasshydrat, miljø og klima (CAGE) ved Universitetet i Tromsø.
CAGE ble etablert ved Institutt for geologi ved Universitetet i Tromsø i nært samarbeid med Norges geologisk undersøkelse, og fikk november 2012 status som Senter for fremragende forskning.
Gasshydrater, «frossen gass», består hovedsakelig av metan i et gitter av iskrystaller. Hydratene ser ut som isklumper, men er brennbare. De dannes under høyt trykk og lave temperaturer.
Arbeidspakken har som overordnet mål å finne og estimere hvor mye hydrater som faktisk eksisterer på og under havbunnen.
For å klare denne formidable oppgaven, er det ifølge Buenz avgjørende å forstå hvorfor hydratene er der de er og hvordan de påvirkes av miljøet de befinner seg i.
– På samme måte som andre hydrokarbonreservoarer har sin historie og sine særtrekk, opptrer også gasshydratsystemene i forskjellige former, forklarer Buenz.
Gasshydrater kan opptre både i dype og grunne reservoarer. Grunne reservoarer er mer utsatte for oseanografiske variasjoner som for eksempel istider og endringer i havstrømmer og havtemperaturer, mens reservoarer som ligger dypere kan være stabile over lengre tid.
– Det finnes også reservoarer som ligger i nærheten av midthavsrygger. Disse blir påvirket av varme- og fluidstrømmer og er således svært dynamiske selv om de ligger på store dyp, påpeker Buenz.
Ett eksempel på et gasshydratsystem som kan være påvirket av varmestrømmer fra en midthavsrygg er Vestnesaryggen vest for Svalbard.
Vestnesaryggen vest for Svalbard har blitt et yndet sted for undersøkelser av gasshydratsystemer for forskerne i CAGE. Her finnes både hydrater og gass i fri form, og gasslekkasjer fra havbunnen har blitt observert ved en rekke anledninger. Illustrasjon: Buenz et al., 2012
Foruten ekspedisjoner med forskningsfartøyet Helmer Hanssen, vil forskerne blant annet utføre bassengmodellering for bedre å forstå gasshydratsystemene i undergrunnen.
– Bassengmodellering er godt kjent fra leting etter konvensjonelle hydrokarbonressurser, men kan fint brukes også for gasshydrater, sier Buenz.
Buenz forteller at oljeserviceselskapet Schlumberger nylig utviklet et modelleringsverktøy rettet spesielt mot gasshydrater, og han tror det vil være til stor hjelp for forskerne i CAGE.
– Vi vil bruke verktøyet som en del av detaljstudier og for å simulere konsekvenser av klimaendringer. Dette vil være rettet mot grunne områder vest for Svalbard og i Barentshavet, fortsetter Buenz.
Arbeidsgruppen vil fokusere spesielt på å kartlegge den delen av hydratressursene som er mest sensitive for klimaendringer.
– Arktis varmes opp i et høyere tempo enn resten av verden. Samtidig vet vi at mye av hydratforekomstene befinner seg her. Da er det viktig å vite hvor store klimatiske endringer som skal til før disse hydratene smelter og eventuelt lekker ut av reservoarene, avslutter Stefan Buenz.
