Sene bevegelser av Utsirahøyden i forbindelse med istidene kan ha gitt rom for migrasjon av olje inn i Johan Sverdrup-fellen.
1Lundin-Norge (nå Shell, Rijswijk, Nederland), 2Tectonor, Stavanger
Figur 1. Johan Sverdrup-feltet og de andre feltene på Utsirahøyden. Vi postulerer at bevegelser av jordskorpa i forbindelse med istidene har bidratt til migrasjon av olje fra flankene av Utsirahøyden og østover, inn i Johan Sverdrup-feltet. Klikk for større bilde.
Ismassene som lå over Skandinavia i kvartær kan ha påvirket tidspunktet for når olje og gass har migrert og fylt opp fellene på Utsirahøyden i Nordsjøen, deriblant Johan Sverdrup-feltet (se figur 1).
En bedre forståelse av den siste istiden kan hjelpe petroleumsgeologene å lete i riktige områder fremover.
Biodegradering ved lav temperatur
I reservoarer hvor temperaturen ikke har oversteget 80 °C kan oljen ha blitt biodegradert. Det betyr at de lette hydrokarbonkomponentene blir spist opp av bakterier, mens de tyngre komponentene blir liggende igjen. Resultatet er en «tung olje» som er vanskeligere å produsere enn «lett olje».
Dermed må vi anta at den ikke-biodegraderte oljen må ha fylt reservoaret «ganske sent», og ennå ikke rukket å ha blitt biodegradert. Men hvor sent skjedde migrasjonen inn i Johan Sverdrup-feltet?
Bassengmodellering tyder på at det har vært innfylling av olje fra vest inn i Utsira-høyden de siste tre millioner år, men det synes ikke å ha vært tilstrekkelige volumer til å forklare alle funnene på Utsira-høyden.
Vi postulerer derfor at bevegelser av jordskorpa forårsaket av istidene kan ha bidratt til sen migrasjon fra flankene av Utsira-høyden inn i Sverdrup-feltet.
Istidens effekter
Figur 2. Utsira-høyden under isen 20 000 år før nåtid (LGM).
Iskappen over Skandinavia hadde største utbredelse for 20 000 år siden. Vi kjenner dette som «Late Glacial Maximum» (LGM). Da var både den norske og den britiske delen av Nordsjøen dekket av is. Isdekket strakte seg så langt som fra Statfjord-feltet i nord til grensen mellom Norge og Danmark i sør (figur 2).
Selv om det har blitt boret hundrevis av letebrønner på norsk og britisk sektor, har ikke de øverste 700-800 meterne av sedimentene fanget geologenes interesse, og derfor har det bare blitt tatt få kjerner. Konsekvensen er at vår kunnskap om isens påvirkning på sedimentene i Nordsjøen er nokså begrenset.
Vi har konstruert avsmeltingshistorien etter siste istid basert på utstrekningen av isen på forskjellige tidspunkt og modellering av isens tykkelse.
LES OGSÅ: Istidene og glasial isostasi
Litosfæren er det ytre skallet på jorda. Ved hjelp av data fra landhevning på Vestlandet kan vi slutte oss til at den elastiske tykkelsen på litosfæren er ca. 40 km tykk.
Her har vi blant annet brukt observert vipping (skråstilling) av eldre strandlinjer på Vestlandet for å kalibrere beregningene.
LES OGSÅ: Landhevningen og litosfærens tykkelse
En annen type kalibreringsdata stammer fra Doggerland, et område i den sørlige Nordsjøen hvor det er gjort funn som viser at det var tørt land etter siste istids maksimum.
LES OGSÅ: Nytt blikk på et tapt kontinent
Vårt fokus i denne omgang er Utsirahøyden. Beregnet skråstilling av Utsirahøyden er størst i forbindelse med siste istids maksimum. Beregningene viser at undergrunnen vippes med én m/km i nordøstlig retning ved Utsirahøyden (figur 3).
Det er også verdt å merke seg at Troll-feltet, hvor det er tatt til orde for at skråstilling kan ha vært ansvarlig for innfylling av den østligste delen, har en sør-østlig helning på 1,7 m/km. Beregningene viser at skråstillingen avtok relativt raskt etter at isen trakk seg tilbake.
Figur 3. Heving av litosfæren fra LGM til i dag. Utsira-høyden er tiltet med ca. én m/km i nordøstlig retning de siste 20 000 år. De rosa områdene viser funn i Nordsjøen. Rødt er Utsirahøyden hvor vi også finner Johan Sverdrup-feltet.
Modelleringen vi har gjort, basert på én av mange istider, viser at skråstilling på grunn av differensiell istykkelse kan være signifikant.
Modelleringen gir oss også grunn til å tro at olje fra Johan Sverdrup-feltet kan ha migrert i en nordøstlig retning og fylt området sør for Grane-feltet. Petroleumsgeologene bør derfor lete etter prospekter i dette området.
Det strukturelle ytterpunktet av den sørlige Utsirahøyden kan ha endret seg flere ganger i løpet av siste tre millioner år (tidsperioden for istider i Norge).
Det er imidlertid en usikkerhet om hvor mange av istidene som dekket Nordsjøen – og spesielt den sørlige Utsirahøyden.
Endringen av Utsirahøydens ytterpunkt over tid kan ha ført til at oljen remigrerte fra kammer til kammer eller fra struktur til struktur.
