Forskere har simulert lekkasjer av CO2 fra et reservoar i Svelvikryggen. Formålet har vært å finne ut om følsomme instrumenter kan spore utsiving av gassen.
SINTEF med samarbeidspartnere har simulert grunnlekkasjer av CO2 i en breelvavsetning i Svelvik. Foto: SINTEF
– Alle målemetodene viste seg å kunne oppdage CO2-gass, og vi lærte mye om fordeler og ulemper ved de ulike måleverktøyene, forteller Maria Barrio, prosjektleder for CO2 Field Lab.
Siden 2009 har forskere ved SINTEF Petroleum AS sammen med en rekke samarbeidspartnere gjort forsøk med CO2 i et sandtak i Svelvik.
De har boret hull ned til ulike dyp og injisert små mengder av klimagassen, som så har sivet opp til overflaten.
– I det virkelige liv vil lagringssteder for CO2 bli valgt ut fordi de er svært trygge. Vi kan likevel ikke helt utelukke at lekkasjer kan skje under gitte forhold, og derfor vil det være svært viktig å overvåke lagrene.
De første undersøkelsene inkluderte bruk av seismikk og jordradar for å få tegnet seg et bilde av de interne strukturene i Svelvikryggen og finn ut om den var egnet for å injisere og overvåke bevegelser av CO2.
Maria Barrio er prosjektleder for CO2 Field Lab. Foto: NTNU
De første injeksjons- og overvåkingsbrønnene ble boret i 2011, og det ble gjort injeksjoner på 20 – 25 meters dyp.
Bevegelsene av CO2 ble målt gjennom seismiske, geokjemiske, elektromagnetiske og økologiske undersøkelser, samt luftmålinger.
– Siden 2013 har vi analysert resultatene av feltforsøkene, sier Barrio.
Det ble brukt både stasjonære og mobile måleinstrumenter, og dette skulle vise seg å være viktig for å kunne avdekke nøyaktig hvor CO2 lakk ut.
– All kunnskapen fra feltforsøket vil bli verdifull når vi en dag kommer i gang med fullskala lagring, avslutter Maria Barrio.
Foto: SINTEF
