Mot slutten av siste istid fantes det sør for fastlandet et mektig og frodig landområde kalt Nordsjølandet. Hva vet forskerne om den norske delen kalt Agderia?
Batymetrisk kart over Nordsjøen. De to områdene som ble utredet for mulig vindkraftutbygging er markert i rødt. Den sorte stiplede linjen viser maksimal hypotetisk utbredelse av Nordsjølandet og Agderia. Norskerenna gjør at Norge uansett ikke kan ha vært landfast. Illustrasjon: Hammer et al., 2016
– Vi tror isen trakk seg tilbake fra Nordsjøen for om lag 16 000 år siden. Og for ca. 10 000 år siden skylte havet inn. Så dette området kan potensielt ha vært tørt, isfritt og bebodd så lenge som 6 000 år.
Øyvind Hammer, førsteamanuensis ved Naturhistorisk museum i Oslo og forsker ved PGP ved Universitetet i Oslo, snakker om en verden som ikke lenger eksisterer, langt sør i den norske delen av Nordsjøen.
Det «tapte landet» har endelig fått et norsk navn, Agderia, oppkalt etter det nærmeste norske landområdet – Agderfylkene.
Les første del i artikkelserien om Agderia her
Øyvind Hammer, førsteamanuensis ved Naturhistorisk museum i Oslo og forsker ved PGP viser frem de eneste kjente kjerneprøvene vi har fra Agderia. Foto: Ronny Setså
Vind i seilene
Tidligere i år publiserte Hammer og medforfattere en forskningsartikkel i Norwegian Journal of Geology. Artikkelen oppsummerer vår kunnskap om Agderia, og den er et resultat av en utredning i forbindelse med vindkraftprosjektet Havvind – Sørlige Nordsjø.
Som en del av utredningen ble det gjort rede for om de aktuelle områdene for utbygging av vindkraft kunne skade eventuelle arkeologiske artefakter.
Én av personene som tok del i utredningen var Håkon Glørstad, professor i arkeologi ved Universitetet i Oslo og direktør ved Kulturhistorisk museum i Oslo.
– At det har vært tørt land i Nordsjøen har vært kjent i vårt fagmiljø siden begynnelsen av forrige århundre. Vi vet også at både dyr og mennesker har levd i Nordsjølandet, trolig i flere tusen år, forteller Glørstad.
Men da vindkraftutredningen ble påbegynt i 2012, visste vi lite om den norske delen.
Forskerne gikk til verks ved å undersøke to typer datamateriale. Det ene var dybdemålinger (batymetriske data), seismikk og kjerneprøver. Det andre var funn fra tidligere arkeologiske undersøkelser langs norskekysten.
Håkon Glørstad er professor i arkeologi og direktør ved Kulturhistorisk museum i Oslo. Foto: Ronny Setså
Koller og elvesystemer
De seismiske dataene ble gjort tilgjengelige av Petroleum Geo-Services (PGS). Dette er en del av seismikkpakken North Sea Mega Survey som inkluderer 3D-seismikk.
– De seismiske dataene er i utgangspunktet beregnet på undersøkelser av lagpakker som ligger flere tusen meter dypt, mens vår interesse ligger innenfor de øverste ti meterne som representerer den siste delen av siste istid og frem til i dag, forteller Hammer.
Men seismikken har likevel hatt stor verdi. Den har kunnet fortelle en historie om hvordan landskapet ble formet av isbevegelser mot slutten av den siste istiden.
Det seismiske profilet viser to tydelige saltdomer. KLIKK FOR STØRRE BILDE. Illustrasjon: Hammer et al., 2016
3D-seismikken hjalp også forskerne med å kartlegge elvesystemene og hvordan topografien styrte dem.
– Vi gjenkjente raskt en rekke sirkulære strukturer fra Doggerland. Dette er koller som trolig er dannet av saltdomer i undergrunnen. De er typisk 1 – 2 kilometer brede med en høyde på 10 – 20 meter. Og i de seismiske dataene kunne vi se hvordan elvene slynget seg rundt kollene.
Det seismiske profilet viser to kanaler, hvorav den yngste har skåret seg ned i den eldre. Illustrasjon: Hammer et al., 2016
De kanskje mest interessante dataene forskerne fikk tilgang på kom fra en borekjerne som ble hentet opp i 2000 av oljeselskapet Agip (nå Eni) i forbindelse med en geoteknisk utredning.
Det ble laget to rapporter (én geoteknisk og én foraminiferanalyse) basert på kjernen, men forskerne i dette studiet fikk tilsendt de resterende prøvene fra kjernen fra Norges geologiske undersøkelse og gjorde en ny tolkning.
– Vi undersøkte mikrofossiler, makrofossiler og gjorde karbondateringer. Det viktigste partiet i lagrekken for oss er topp weichsel til bunn holocen (ca. 16 000 til 10 000 år siden), i det tidsrommet vi mener Agderia kan ha vært tørt land.
Mulige daler og saltdomer i Agderia 30 til 95 meter under havbunnen. Illustrasjon: Hammer et al., 2016
Påviste en gammel strand
Mot bunnen av de holocene avsetningene fant forskerne grunnmarine sedimenter med muslinger som vitner om avsetning i strandsonen.
De holocene avsetningene inneholdt en relativt høy andel ferskvannsalger i bunnen, og deretter en gradvis økning av marine alger oppover i lagrekken.
Ferskvannsalgene kan ha hatt sitt opphav i innsjøer og elver i Agderia, men kan også ha blitt transportert fra andre områder.
– I tillegg fant vi pollen fra trær, busker og gress. Men dette kan også i teorien ha kommet fra andre nærliggende områder, for eksempel Doggerland.
Hammer poengterer at det er to årsaker til at de ikke har funnet sedimenter fra selve Agderia.
For det første fordi kjerneprøven ikke er komplett, og for det andre fordi Agderia var utsatt for erosjon da det var tørt land, og at eventuelle kontinentale avsetninger fra det tidsrommet kan ha blitt borte.
Tredje og siste del av artikkelserien om Agderia kan du lese her
Postglasial paleomiljømodell fra utvalgt område i Agderia. Tolkning viser mulig tilstedeværelse av tørt land for ca. 22 000 til 12 000 år siden. Temperaturdata er hentet fra iskjerner på Grønland. Illustrasjon: Hammer et al., 2016
