Smeaheia vest for Bergen er utpekt som et godt egnet reservoar for lagring av CO2 fra norsk industri. Et tett samarbeid mellom akademia og industrien øker potensialet for at prosjektet kan realiseres.
Northern Lights-deltakerne studerer utvalgte borekjerner. Foto: Northern Lights
Denne saken ble først publisert september 2018.
CO2-håndtering på norsk sokkel har fått ny vind i seilene. Gjennom et unikt og omfattende samarbeid mellom akademia og industrien, begynner brikkene å falle på plass for Norges kommende, og kanskje største, CO2-lager i Nordsjøen.
I fjor ble det kjent at Equinor (tidligere Statoil) ble tildelt kontrakt med det statlige foretaket Gassnova om å lede arbeidet som skal realisere lagring av CO2 fra industrien på norsk sokkel. Senere samme år ble oljeselskapene Shell og Total innlemmet som nye partnere i prosjektet.
Tanken er at CO2 skal fanges fra opptil tre industrianlegg på Østlandet; Norcems sementfabrikk i Brevik, avfallsanlegget på Klemetsrud og et Yara-anlegg i Porsgrunn. Fra disse anleggene skal det kunne fjernes 1,5 millioner tonn av gassen per år som så skal fraktes via skip til Vestlandet før endelig lagring på sokkelen.
Prosjektet, som har fått navnet Northern Lights, designes på en slik måte at det i fremtiden skal kunne lagres ytterligere volumer CO2 også fra andre utslippspunkter i Norge eller internasjonalt.
I et «tillegg til utredningsprogram for konsekvensutredning for Northern Lights prosjektet» datert 13. juli 2018 skriver industripartnerne Equinor, Total og Shell at prosjektet ønsker å flytte primær lagringslokalitet fra Smeaheia til Johansen-formasjonen sør for Troll. Dette er imidlertid ikke avklart ennå, og Smeaheia vil fortsette å modnes videre gjennom forskningsaktivitet.
Et unikt samarbeid
Elin Skurtveit (NGI) og Alvar Braathen (UiO) deltar i forskningssenteret NCCS. Senterets arbeid støtter Northern Lights-prosjektets mål om å realisere fullskala CO2-fangst og –lagring på norsk sokkel. Foto: Ronny Setså
– Aldri før har vi vært med på et såpass tett samspill mellom akademiske institusjoner og industrien. Vår grunnforskning blir overført til selskapene i prosjektet og raskt gjort anvendt, forteller Alvar Braathen, professor ved Institutt for geofag ved Universitetet i Oslo.
Braathen støtter Northern Lights-prosjektet via det SINTEF-ledede NCCS (Norwegian CCS Research Centre). Arbeidsgruppen han tar del i, Task 9, fokuserer på «structural derisking» – bedre forståelse av den strukturelle oppbygningen i området.
– Vår kunnskapsoverføring til de industrielle partnerne har skjedd gjennom en lang rekke møter og workshops, samt kjernelogging ved Oljedirektoratets lokaler i Stavanger. Det har vært en uvanlig arbeidsflyt sammenliknet med andre akademia-industriprosjekter, der vi i dette prosjektet har hatt mange flere inngående diskusjoner, blant annet rundt tolkning av data. Det har vært veldig konstruktivt og spennende, blant annet har studentene fått innsikt i forventninger næringslivet har til kunnskapsbygging.
At industrien har hatt nytte av samarbeidet med «grunnforskningsmiljøet», kan Sveinung Hagen i Equinor bekrefte.
– Utbyttet har vært godt med tett dialog og gode leveranser som direkte har kunnet blitt benyttet i vårt arbeid med evalueringen av Smeaheia.
Hagen er ledende forsker innen teknologiutvikling knyttet til CO2-lagring i Equinor og koordinerer forskningsaktiviteter i NCCS rettet mot integriteten (lekkasjerisiko) av et CO2-lager.
Foto: Privat
– Utover de direkte leveransene som UiO og NGI har bidratt med, har vi også hatt nytte av møter og workshops der våre fagfolk har kunnet diskutere problemstillinger, noe som har bidratt til fremdrift i vårt interne arbeid.
Hagen hyller også forskerne i UiO og NGI for at de i en tidlig fase prioriterte å jobbe med kunnskapsgapene som ble avdekket i begynnelsen av prosjektet.
