60 000 dugnadstimer er lagt ned i restaurasjonen av Stordø Kisgruber, den tidligere hjørnesteinsbedriften ved Stord.
GRUVEVENNENE: Fra venstre: Torbjørn Marthinsen, Wilfred Sætre, Ivar Helleland og Geir Magne Hamnes. Bildet er tatt inne i museet, og i bakgrunnen vises vannkraftstasjonen (demontert og fraktet til museet) som gav strøm til gruvene. Foto: Ronny Setså
– Det er galskap – ren idioti. Men vi har det utrolig moro også!
Til tross for sin respektable alder av 80 år, er kanskje Ivar Helleland en av de mest iherdige medlemmene i Venelaget for Gruo, organisasjonen som restaurerer, ivaretar og formidler gammel, lokal gruvehistorie.
– Vi har lagt ned om lag 60 000 dugnadstimer på gruvene uten å få en krone betalt for det. Totalt har vi trolig investert ca. seks millioner kroner på prosjektet, midler som vi først og fremst har skaffet gjennom god gammeldags tigging. Noen kroner kommer også fra guidete turer og matservering.
Stordø Kisgruber var i over 100 år en hjørnesteinsbedrift i lokalsamfunnet før den ble nedlagt på slutten av 1960-tallet.
LES OGSÅ: Et geologisk og arkeologisk utstillingsvindu
Takket være den imponerende dugnadsinnsatsen, som startet allerede i 1993, opplever nå gruvene en ny storhetstid som museum med restaurerte gruveganger, heistårn, uteområde og turstier.
– Vi har ryddet, gruslagt og lyssatt en liten del av de mer enn 80 kilometerne med gruveganger som eksisterer. I tillegg har vi restaurert heistårnet, ryddet turstier, satt opp gjerder og hentet inn geologisk ekspertise for å sikre at gruvene er trygge for de besøkende, oppsummerer Torbjørn Marthinsen, leder i Venelaget.
Med sin klisterhjerne er Marthinsen kjent som «elefanten» blant gruvas venner, og kan gjengi alt han har lest om gruvehistorien, ikke minst alt som har med tall å gjøre.
– Da produksjonen var på topp i årene rundt 1953, sysselsatte gruvene 383 personer. Totalt ble det tatt ut 3,3 millioner kubikkis, tilsvarende 10 millioner tonn kis. Gehalten under produksjon lå på mellom 17 og 40 prosent. I tillegg ble det også produsert noe jern, silisium og gråberg (til bruk som singel, kjent som Stord Makadam), utdyper lederen.
Venelaget eier ikke gruvene, det er det kommunen som gjør. Men medlemmene føler et klart eierskap til infrastrukturen, til historien og til oppussingsprosjektene de har gjennomført over mer enn 25 år.
– Målet for Venelaget er å kunne vise frem og fortelle om en viktig del av lokalhistorien. Gjennom guidede turer i gruvegangene får folk et inntrykk av hvordan det var å jobbe der inne, det drypper vann fra taket, de kjenner det kalde gufset av vind i gangene, og de lukter svovelen, sier Helleland.
Under geoturismeseminaret i september stilte Venelaget opp med nystekte sveler, klare til å guide de oppmøtte.
Geolog i Equinor og gruvevenn Geir Magne Hamnes forteller om svovelkisforekomsten og om arbeidshverdagen i gruvene. Foto: Ronny Setså
Turen inn i gangene bydde på mye mer enn bare geologi. Guidene (av sikkerhetsmessige årsaker: én som ledet an og én «rævdilter» bak) fortalte historier som ga innblikk i livet i gruvesamfunnet anno «et sted på midten av 1900-tallet».
Og fortellingene levner ingen tvil om at arbeidet var fysisk krevende – og farlig. Flere dødsfall og en rekke skader er dokumentert. Mange hendelser ble trolig aldri registrert. Sammen med «halvsanne skrøner» og interessante anekdoter (hvordan gikk gruvearbeiderne på do mens de var i gruvene?), flyr tiden av gårde i de dunkle, svoveldunstende gangene.
Venelaget jobber på full kapasitet. For til tross for at Gruvemuseet på Litlabø ikke markedsfører seg selv i nevneverdig grad, er interessen for besøk stor og økende.
– Spesielt blant lokalbefolkningen opplever vi et sterkt ønske om å komme og lære om gruvene. Også skoleklasser og besøk fra for eksempel forskere og studenter ved Universitetet i Bergen er noe vi ser mer og mer av, forteller Marthinsen.
Museet har også åpen dag hvert år 1. mai og da med flere aktiviteter for store og små.
– Vi har allerede sprengt kapasiteten for hva vi som frivillige klarer å få til. Derfor er åpningen av Geopark Sunnhordland spennende for oss. Gruvene er et fyrtårn i Sunnhordland-regionen – bokstavelig talt med tanke på det lett synlige hvite heistårnet som pryder området – og åpner opp for muligheter både med hensyn på finansiering til videre utvikling og drift, men også enda flere besøkende, avslutter Torbjørn Marthinsen.
Gruvemuseets nettside: www.gruo.no
