Den lengste massebalansetidsserien vi kjenner til på Grønland viser at Mittivakkatbreeen minker raskt i tykkelse.
Mittivakkatbreen er en liten iskappe på 26 km2, og mesteparten av smeltevannet renner ned i dalen ved Sermilik-stasjonen. Foto: Jacob Clement Yde
Mittivakkatbreen på Sørøst-Grønland er en liten iskappe på 26 km2, og mesteparten av smeltevannet renner ned i dalen ved Sermilik-stasjonen. De første oppmålingene av breen ble gjort av statsgeologen og frihetskjemperen Keld Milthers under Knud Rasmussens 7. Thule-ekspedisjon i 1933, og senere i 1958 av Fristrup, Hans Valeur og Jens Fabricius (alle Københavns Universitet).
Breen har vært under konstant tilbakegang siden Den lille istid i midten av forrige årtusen, som på Sørøst-Grønland nådde sitt høydepunkt på slutten av 1800-tallet. I motsetning til de fleste breforland i Norge, er det ikke avsatt morenerygger i dette området i etterkant.
Stasjonen ligger på øya Ammassalik på Sørøst-Grønland. Illustrasjon: Google Earth
I snitt har breen trukket seg tilbake med 15 meter per år, og de siste årene har tilbakegangen økt til 24 meter i året.
Massebalansemålinger på Mittivakkatbreen ble forsøkt utført for første gang i 1969, men stagene ble ødelagt av den voldsomme piteraq’en, en kald fallvind fra Grønlands innlandsis. Fallvinden traff Tasiilaq den 6. februar 1970 med vindhastigheter på opp mot 325 km/t (!) og ødela store deler av bygda.
Målinger av massebalanse har vært gjennomført årlig siden 1995 av glasiolog N. Tvis Knudsen (Aarhus Universitet), og dette er i dag den lengste massebalansetidsserien vi har fra Grønland.
Resultatene viser at Mittivakkatbreen årlig minker med gjennomsnittlig 1 meter vannekvivalent i tykkelse, og at avsmeltingen har økt med ca. 6 centimeter i året de siste 25 årene. Det er samtidig blitt kortere mellom årene der vintersnøen ikke overlever sommeren på breen.
|
Sermilik-stasjonens historie
En stor del av forskningen ved Sermilikstasjonen er knyttet til observasjoner og målinger av Mittivakkatbreen og dens smeltevann.
Den 25. august 1970 stod den nyoppførte Sermilikstasjonen ferdig, etter at kronprinsesse Margrethe og prins Henrik tok del i kransefesten en måned tidligere. Før stasjonen ble etablert, hadde man i lengre tid rekognosert langs kysten av Sørøst-Grønland for å finne en optimal plassering ut fra vitenskapelige og logistiske hensyn.
Valget falt på en liten vik i Sermilikfjorden, der isfjellene fra Helheimbreen sakte seiler forbi på vei ut i Danmarkstredet. Herfra var det 5 kilometer til boplassen Ikateq og 15 kilometer til fots til bygda Tasiilaq (tidligere Ammassalik), som er den største bygda i Østgrønland med rundt 2 000 innbyggere i dag.
Stasjonen ble betalt av Københavns Universitet og arbeidet ble ledet av den erfarne grønlandsgeografen Børge Fristrup. Stasjonen ble oppført etter nordnorsk standard med tanke på mulig helårsbeboelse.
Stasjonens levetid ble kort. Allerede i vinteren 1971/72 ble stasjonen knust av et snøras. En mindre stasjon ble deretter gjenoppført i 1973/74 i trygg avstand fra fjellet. Dette bygget har stått siden og er supplert med et større verksted/naust og et drivstoffdepot. I tillegg ble en liten overnattingshytte bygget på fjellet over stasjonen i 1993.
Stasjonen har plass til ni beboere, mens studenter ofte overnatter i telt i «hagen». Stasjonen blir ofte brukt til arktiske kurs for masterstudenter fra Københavns Universitet. De siste åra har det også kommet studenter fra Universität Graz i Østerrike. |
Vannføringen av smeltevann fra breen og sedimenttransporten har blitt målt i dalen av hydrolog og tidligere stasjonsleder Bent Hasholt (Københavns Universitet). Sammen med massebalansemålingene og data fra tre klimastasjoner i ulike høyder over havet, er målingene av vannføring viktige for å forstå hvordan klimaendringene påvirker breens dynamikk og avsmeltingen av breen.
Dalen foran Mittivakkatbreen. Foto: Jacob Clement Yde
Klimaforsker Sebastian Mernild (Nansensenteret, Høgskulen på Vestlandet og Universitetet i Bergen) har videre brukt data fra Sermilikstasjonen i regionale modeller for breavsmelting og vannføring.
Mittivakkatbreen er også kjent vitenskapelig for Teresa Bárcenas (Norsk institutt for bioøkonomi) pionerstudier av metanproduserende og metanotrofiske (metanelskende) mikroorganismer under og foran breen, og pionerstudier av snøalgers betydning for økende avsmeltning av isbreer utført av Stefanie Lutz (Agroscope, Sveits). Dette er begge forskningsområder som i øyeblikket får stor internasjonal oppmerksomhet.
Sermilikstasjonen ble først oppført i 1970. Etter et snøras ble den gjenoppbygget i 1973/74. Foto: Jacob Clement Yde
I de seneste årene har det skjedd et gradvis generasjonsskifte ved Sermilik. Geomorfolog Aart Kroon (Københavns Universitet) er nåværende stasjonsleder, og fysiker Simon de Villiers (Høgskulen på Vestlandet) er i ferd med å overta ansvaret for målingene av massebalanse.
Av Jacob Yde (Høgskulen på Vestlandet), Simon de Villiers (Høgskulen på Vestlandet), Sebastian Mernild (Nansen-senteret, Høgskulen på Vestlandet, Universitetet i Bergen), Bent Hasholt (Københavns Universitet), N. Tvis Knudsen (Aarhus Universitet), Teresa Bárcena (Norsk institutt for bioøkonomi, NIBIO), Stefanie Lutz (Agroscope), Jakob Abermann (Universität Graz) og Aart Kroon (Københavns Universitet).
